Trondheimsnatt med Åge. En herlig reportasje fra publikum i Adressa viser oss at både Kari og Ola i alle aldre, og til og med Jonas, stimler sammen, nikoser seg, synger på linje med supportere på en fullsatt fotballstadion til verdens beste lag (hvem folk mener det er, skal ikke jeg blande meg inn i), blir rørt, blir begeistret, og har, ifølge Adressas reportasje, sommerens høydepunkt.
Ei drøy uke tidligere har jeg, på bakgrunn av debattinnlegget mitt i Adressa sist i juni, sittet i debatt på Dagsnytt 18 om den manglende kunst- og kulturpolitikken i Trondheim. Der var jeg sammen med Venstres Erling Moe (et valg NRK gjorde), og Moe uttalte blant annet at han bekymret seg for om hvorvidt politikerne i Trondheim egentlig mener at kultur er en viktig sak, og dermed også hvorvidt det blir gjort til en viktig sak for velgerne.
Trondheim skal styrkes som kunst- og kulturby
Er kultur viktig for folk? Er konserter med Åge Aleksandersen på Sverresborg folkemuseum en viktig hendelse i livene deres – eller kunne vi like gjerne ha vært foruten slike opplevelser? Eller kanskje byens politikere tror at dette er noe som bare skjer, noe som Trondheim Stage tar seg betalt for av våre billettkjøp og fikser, og at det ikke har noe som helst med lokal kunst- og kulturpolitikk å gjøre?
Da må jeg i så fall realitetsorientere dere litt. En slik konsert som Åges Trondheimsnatt har ikke etablert sitt store publikum gjennom at noen dedikerte kultursjeler (som også skal kultiveres fram) plutselig arrangerte en konsert. Og at Sverresborg folkemuseum plutselig fantes og kunne etableres som konsertarena. At folk oppsøker kunst- og kulturbegivenheter, og at det eksisterer steder å oppsøke dem på, er kulturpolitikk i seg selv. Det være seg Åges Trondheimsnatt, Symfoniorkesterets studentfestkonsert for oppstarten av et nytt studieår ved NTNU eller åpen dag på Rotvoll Kunstnerkollektiv (for å nevne noe av det som skjer i august). Smaken er forskjellig, det ene er ikke mer eller mindre verdt enn det andre. Men alle har slike opplevelser som det ble rapportert om fra Åges Trondheimsnatt: av å bli berørt (som betyr at man kan lufte følelsene sine på en trygg og ufarlig måte), av å bli løftet opp og av gårde til et fint sted, av å få et rom til å lytte, til å tenke noen nye tanker, eller til å tenke én gang til på noen vanskelige tanker man kanskje trenger å tenke på, og ikke minst: av å være en del av et fellesskap – altså det meningsfulle i å ha noe til felles med andre. Kunst og kultur er helsearbeid.
En helt egen konsertopplevelse, selv om en har hørt alt før
Menneskets behov for å skape og oppleve kunst, slik som musikk, og hvordan denne opplevelsen berører oss, det er nettopp dét som gjør et menneske til et menneske, og ikke en maskin.
Kunst og kultur er altså ikke uviktig, kjære politikere, verken som valgkampsak eller ellers. Ikke gjør det uviktig ved å ikke snakke om det.
Tviler noen fortsatt på at vi har problemer?
Jeg bommet på straffe, innboksen min eksploderte av rasisme