Da helseministeren, Ingvild Kjerkol, sa at vi må ta ansvar for vår egen alderdom, så ble jeg først litt provosert. Det føles som om vi har snakket om denne eldrebølgen i flere tiår. Riktignok har vi kalt den første bølgen for «det grå gull» da den representerte en hel generasjon med penger på bok og masse frihet. Men den store bølgen som tar seg innover landet vårt nå, den kommer med store forventninger til våre helse- og omsorgstjenester og utløser enda større kapasitetsutfordringer.
Er det virkelig slik at vi ikke har greid å forberede oss godt nok på dette, som vi viste så godt skulle komme? Er dette situasjonen i «verdens rikeste land»? At vi har sett økende helseutfordringer utvikle seg, mange røde blinkende lys – men ikke rigget oss godt nok? Jeg ble skuffet da jeg innså det. At våre politikere ikke har evnet å se fremover og ta tak i dette. Jeg kan jo fort bli litt skuffet over meg selv også, fordi jeg er jo en del av demokratiet og kunne sikkert ha løftet stemmen. Samtidig så ligger vel ansvaret godt plassert hos de folkevalgte som har dette som sin jobb å peke retning til det beste for oss innbyggere.
Når Gunnar Bovim la frem rapporten fra Helsepersonellkomiteen ble jeg realitetsorientert. Han underbygde punktene fra rapporten med spissformuleringer som gjorde vondt akkurat der de skulle. Hovedessensen er at det må bli færre ansatte per pasient i fremtidens helsevesen i Norge.
Vi må snakke mer om demens-tv
Da fikk jeg en erkjennelse av at jeg må ta ansvar selv. For min egen alderdom. Fordi samfunnet jeg er en del av, har ikke kapasitet eller båndbredde nok til å håndtere hele min generasjons helseplager og omsorgsbehov når vi blir eldre. Og jeg vil ikke at mine to barn skal overta det ansvaret for meg, når jeg med tid og stunder trenger det.
Jeg har en mamma som hadde et behov for nødvendig omsorg i 4–5 år uten at hun fikk det. Når jeg først fikk organisert instansene og fikk en samlet erkjennelse for omsorgsbehovet, så var det noen år med ekstremt krevende oppfølging og mye dårlig samvittighet. Nå får hun tilsyn og omsorg, og jeg har sluppet ned skuldrene.
Jeg ser med egne øyne, og erfarer i mitt eget hjerte, hvordan min mamma har hatt det – og har det. Og hun er trygg nå. Ikke alltid glad og tilfreds, men trygg. Jeg har lagt forventningene mine der, og det får holde.
Men hva kan vi selv gjøre for vår egen alderdom, nå som vi må ta ansvar for den selv? Hvilke forventninger har vi? Jeg ønsker meg mer enn trygghet. Jeg ønsker meg livsglede hele veien ut til jeg parkerer joggeskoene.
Så hva kan du gjøre sånn umiddelbart?
Ta vare på helsen din. Få nok søvn, følg kostholdsråd, komme opp i puls 2–3 ganger pr. uke og sørg for at du får nok hjernestimuli gjennom jobb og fritid. Videre er det helt avgjørende at du tar vare på dine gode venner, for de skal ha glede av deg, og du av dem, livet ut. Vi må fortsette å forsøke å oppdra barna våre til å bli selvstendige mennesker med empati, slik at de kan finne på gøyale og fine ting sammen med oss resten av livet. Du må ta godt vare på din psykiske helse, passe på å ha en god balanse mellom hva du må gjøre og hva du har lyst til å gjøre.
Dette kan vi ikke kjøpe oss ut av
Jeg føler at «pensjonen min» plutselig fikk revitalisert sitt innhold og sin betydning. De oppsparte midlene skal faktisk finansiere min egen livsglede og trygghet. Nå handler det plutselig ikke om hvor mye penger det er snakk om og at det er nok. Nå ble det plutselig viktigere å planlegge hva jeg faktisk må og har lyst til å bruke pensjonspengene mine på, og om de strekker til?
Jeg har i mange år snakket med min gode venn Tor om at vi må planlegge for en gøyal alderdom. Der vi bor sammen, men i hver vår leilighet. Som et kollektiv med alle mulige tjenester og aktiviteter tilgjengelig. Der vi tar vare på hverandre, uavhengig av sosial status og alderdomsforløp. Vi ser for oss en takterrasse for varme sommerkvelder. Vi har bar, kino og spillrom for sosial stimulering. Et stort felles kjøkken for matlaging og hyggelige kvelder og et treningsrom for å få opp pulsen. Kanskje vi må legge til automatisk pilledispenser på badet, hjelpepleiere på skjerm og en rekke tilleggstjenester for stadig sviktende hukommelse og helse.
En kjapp idémyldring i sosiale medier bekrefter at vi er flere som ønsker oss dette, så kanskje det er sånn vi skal ta ansvar for egen alderdom. Det høres jo både givende og gøy ut?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Ny helserapport: – Nå blir det bråk
Store utfordringer krever samarbeid
For mye medisin; for lite pleie