Hvis du spør meg hva mitt sterkeste barndomsminne er, så må jeg si at det er trening. Treninga starta før jeg kunne snakke, før jeg kunne skrive, før jeg kunne gå. Jeg lærte meg tidlig at jeg ikke var som andre barn. Jeg kunne ikke gå uten støtte. Jeg kunne ikke klatre i trær. Jeg kunne ikke hoppe paradis like godt som andre barn. Vi skal fikse deg, sa de voksne. Ordene var velmenende. Fulle av omsorg. I sin beste mening. Men jeg kjente meg annerledes. Jeg kjente meg som noe som måtte fikses på. For å passe inn i et fellesskap. Og opp igjennom oppveksten skammet jeg meg unødvendig mye.
Jeg skammet meg da jeg satt på treningsrommet med en assistent i friminuttet mens jeg hørte latteren fra de andre barna i skolegården. Jeg skammet meg da jeg ikke fikk være på klasseturer fordi assistenten var tilfeldigvis syk. Jeg skammet meg da jeg måtte bli igjen på skolen for å ha fysioterapi mens jeg så at vennene mine gikk hjem sammen. Jeg skammet meg fordi jeg ble et vitne til fellesskapet jeg ikke var en del av.
Gutten min har gått fra å ha ekstrem angst til å mestre
Istedenfor å ha gym med de andre i klassen på barneskolen, måtte jeg ha et eget opplegg sammen med en assistent mens jeg hørte hurrarop fra gymsalen. Og på ungdomsskolen fikk jeg fritak fra gym fordi det ble for vanskelig å tilrettelegge for «sånne som meg». Og fritak fra gym ble et fritak fra fritid. For jeg fikk ingen opplevelse av å være med, av å få utfordringer, av å mestre, og da ble det bedre å bare sitte hjemme. Jeg reagerte ikke så mye på det da. Jeg tenkte at sånn må det være. For det er jo meg det er noe galt med.
I dag, som voksen, vet jeg bedre, men jeg kjenner allikevel på en skamfølelse. Fordi vi som samfunn har ikke fikset synet vi har på funksjonshemmede barn. Vi lar dem bli et vitne til et fellesskap de skulle ha vært en del av. Når de andre barna har det gøy på klasseturer, gir vi funksjonshemmede barn egne opplegg sammen med en assistent. På aktivitetsdager gir vi dem lov til å dra på shopping med mammaen sin. Barn med funksjonsnedsettelse blir satt til å steke vafler når resten av klassen har mattetime. Vi gir funksjonshemmede barn fritak fra gym, som også bli et fritak fra mestring og samarbeid. Mange med funksjonsnedsettelse går ut av videregående uten et vitnemål i hånden. Vi gir dem en fremtid i utenforskap. De blir en av 100 000 funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet.
Slutt å bruke handikaptoalettet hvis du ikke må
Men vi ser ikke denne diskrimineringen som foregår rett foran øyne våre fordi den er så vanlig og internalisert i oss. Når vi planlegger aktiviteter på skolen, ser vi rullestolen eller mobilitetsstokken før vi legger merke til barnet. Vi holder funksjonshemmede barn utenfor med god intensjon om at det er det beste for alle. Konsekvensene er at barn lærer at barn med nedsatt funksjonsevne tilhører et B-lag og det helt greit å holde disse barna utenfor lek og aktivitet. 1 av 3 funksjonshemmede barn kommer til å møte hatefulle ytringer. Utenforskapet fortsetter og barn bli vant til å kjenne på at vi har et fellesskap hvor det ikke er plass til dem.
Så hvordan kan du sørge for at alle barn kan bli med i aktiviteter som foregår i skolen? Du kan snakke med barn, og ikke om dem, for å finne ut hva de trenger og ønsker for å delta. Du kan sørge for at aktiviteten som foregår i skolen er tilpasset alle barn. Du kan da sørge for at ingen ekskluderes fra en meningsfull skolehverdag med lek, læring og mestring. For det er heldigvis ikke barna som må fikses – det er samfunnet. Så la oss sørge for at alle barn får da del i det viktige fellesskapet. For det er samfunnet som må fikses for at alle skal passe inn.
Teksten er ble fremført som innledningen til et frokostmøte på Mangfoldshuset i Trondheim. På møtet la Redd Barna la frem rapporten «Du kan heller gå tur med mattelæreren».
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Fjellvegg i fleisen
Feriepresset er kanskje verre enn på lenge
Samehets får meg til å stivne
Snabba Cash aka Trondheim