Oslo-avtalen har skapt en illusjon om fremgang og likestilling. I realiteten har Vesten prioritert interesser over rettigheter.

Siden Oslo-avtalen ble signert i 1993, har den blitt feiret som et viktig skritt mot fred og rettferdighet for det palestinske folk. Dessverre har avtalen i realiteten bidratt til å forsterke urettferdigheten som har preget konflikten mellom Israel og Palestina i flere tiår.

Oslo-avtalen var en forhandlingsprosess initiert av vestlige land, og dens implementering har demonstrert svikt både fra Midtøsten-regionen og den internasjonale politikken.

La oss se nærmere på hvordan Oslo-avtalen har forverret situasjonen for Palestina, spesielt med tanke på den nåværende krisen i Gaza.

Gaza har i nærmere tre uker vært under intensivt luftangrep, hvor Israel har stengt av varme, elektrisitet og pålagt en total blokade. Dette kommer etter at Gaza ble hardt rammet som svar på Hamas' angrep den 7. oktober.

Situasjonen i Gaza gir oss en anledning til å se nærmere på hvordan vestlige land har håndtert konflikten, deres forpliktelser til å beskytte menneskerettigheter og krigsregler, og hvordan kollektiv avstraffelse av palestinere i Gaza blir akseptert.

Oslo-avtalen har i realiteten bidratt til å forsterke urettferdigheten som har preget konflikten mellom Israel og Palestina, skriver statsviter Mohammed Abdullahi i denne kronikken. Foto: Privat

En av hovedkritikkene mot Oslo-avtalen er at den har skapt en illusjon om fremgang og likestilling, mens den reelt har styrket Israels kontroll over det okkuperte palestinske territoriet.

Avtalen delte Vestbredden inn i tre soner: A, B og C, som ga ulike nivåer av kontroll til Israel og de palestinske selvstyremyndighetene. Dette fragmenterte palestinske området ytterligere og gjorde det vanskelig for palestinerne å opprette en sammenhengende stat.

Samtidig har vestlige land, inkludert USA og europeiske nasjoner, i stor grad valgt å støtte Israel, selv når dets handlinger har ført til kollektiv avstraffelse av palestinske sivile i Gaza.

Vestens rolle i Oslo-prosessen har også vært problematisk. Vestlige nasjoner har ofte prioritert Israels interesser over Palestinas rettigheter. Dette har ført til en skjev balanse i forhandlingene og bidratt til at palestinerne blir tvunget til å godta mindre enn det de burde ha krav på. Vestens støtte til Israel har gitt landet en følelse av straffrihet, og dette har resultert i en eskalering av menneskerettighetsbrudd mot det palestinske folk, uten at det får tilstrekkelige konsekvenser.

Oslo-avtalen har også sviktet i å adressere kjernen i konflikten: den israelske okkupasjonen av palestinske territorier. Avtalen burde ha vært basert på folkeretten og FNs resolusjoner som slår fast at bosettinger på okkupert land er ulovlige. I stedet ble okkupasjonen normalisert og akseptert gjennom Oslo-avtalen. Dette har undergravd Palestinas kamp for uavhengighet og retten til å leve i sin egen stat.

Norges rolle som en av hovedarkitektene bak Oslo-avtalen er også gjenstand for kritikk. Mens Norge har blitt hyllet for sin innsats som fredsmegler, har landet likevel bidratt til å skape et fundament for urettferdighet. Avtalen har ikke løst kjerneutfordringene i konflikten, og Norge, sammen med andre meglere, har ikke vært sterke nok til å tvinge partene til å overholde folkeretten og FNs resolusjoner.

I stedet for å feire Oslo-avtalen som en suksess, bør vi anerkjenne dens alvorlige mangler og konsekvensene den har hatt for Palestina. Det er på høy tid at det internasjonale samfunnet vurderer sin rolle i denne konflikten og arbeider for en rettferdig og bærekraftig løsning som ivaretar rettighetene til både israelere og palestinere.

Gaza-krisen er en trist påminnelse om behovet for rettferdighet, menneskerettigheter og en slutt på kollektiv avstraffelse i denne langvarige konflikten.

Hva mener du om xxx Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.