Spaltist Azra Halilovic oppfordrer i Adressa 5. januar at 2023 bør bli året for quiet quitters. Jeg er bestemt av motsatt oppfatning. Halilovic viser til Zaid Khan, en ingeniør i New York, samt en artikkel i The New Yorker. Utspringet for bevegelsen er med andre ord amerikansk, der arbeidstakere har langt mindre vern enn i Norge. Det er flere grunner til at quiet quitting ikke bør få – eller behøver å - bre om seg i det norske arbeidslivet.
Du kan ikke «quiet quitte» alene
Arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og bedriftsinterne ordninger skaper gode rammer for at ansatte kan kombinere arbeid og fritid. Norsk arbeidsliv er blant verdens beste. Rammen for å beskytte arbeidstakerne er bred og fast, men som ansatt er det viktig at du fører opp de timene du faktisk jobber, og at du krever overtidsbetaling der du er nødt til å arbeide utover lovens alminnelige arbeidstid.
Alida Domaas, Nestleder Industri Energi Ung, følger opp Azra Halilovic innlegg med en kronikk 12. januar. Hun skriver at hennes erfaring fra LOs sommerpatrulje er at mange unge arbeidstakere er ukjente med rettighetene de har, og at det er viktig at ansatte organiserer seg.
Ungdommen må jobbe
Det er et viktig poeng at flere arbeidstakere trenger kunnskap om rettighetene i loven, og her gjør LOs sommerpatrulje og tillitsvalgte over det ganske land en formidabel innsats.
Quiet quitter betegner en som kun gjør det som står i stillingsbeskrivelsen. En utfordring med dette i norsk arbeidsliv er at den enkeltes arbeidsavtale og stillingsinstruks ofte er vag med hensyn til hvilke arbeidsoppgaver den ansatte skal utføre. Det kan imidlertid ikke være slik at det er arbeidstaker som velger hvilke oppgaver som ligger til stillingen.
Om vi lar 2023 bli året for quiet quitting, vil det ikke bare være dårlig samfunnsøkonomi, det vil også stride mot det grunnleggende arbeidsrettslige prinsippet om at det er arbeidsgiver som har styringsrett.
Hun er it-konsulent, men på jobb vet ingen at hun også er uføretrygda
Denne retten innebærer at innenfor rammen av arbeidsavtalen, der lov eller tariffavtale ikke legger begrensninger, og der arbeidsgiver har saklig grunn for beslutningen, er det arbeidsgiver som har rett til å lede, kontrollere og fordele arbeidet. Innenfor rammen av arbeidsforholdet er det sjefen som bestemmer hva vi skal gjøre i arbeidstiden, og det er altså ikke fritt frem til å gjøre minst mulig på jobben. Det er også grunn til å stille seg spørsmål om hvor utviklende og meningsfull arbeidshverdag hver og en av oss vil få i 2023 om vi slutter i det stille.
En annen viktig grunn til at vi ikke bør være quiet quitters, er at ni av ti private virksomheter i Norge er små og mellomstore, hvor arbeidsgiver og ansatte jobber skulder ved skulder for å oppnå verdiskapning. Mange kjemper mot strømpriser, råvaremangel, høye renter og prisstigning for å bevare virksomhetene sine og arbeidsplassene for de ansatte. Da behøver vi lagspillere og ikke quiet quitters.
Dagens regjering har fremmet en rekke lovendringer på arbeidsrettens område som gjør rammebetingelsene enda vanskeligere for små og mellomstore virksomheter. Quiet quitters er det siste norske virksomheter skal måtte bekymre seg for i 2023.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe