Det er nok slik at utviklingshemmede har mer forstand på politikk enn politikere har på utviklingshemmede. I Trondheim har det over mange år vært krevende å få til gode tilbud til personer som trenger gode tjenester fra bo- og aktivitetstilbudet (Boa). Det har blitt en kronisk tilstand, hvor medisinen synes å ikke fungere.
Hvem har så ansvaret? Er det de som trenger kommunen, eller er det kommunens ledelse. Svaret er egentlig åpenbart. Ansvaret ligger hos de som i fjor høst beklaget overfor vår gruppe. Våre folkevalgte, eller bystyret. De som er demokratisk valgt til å ta ansvar.
Bystyret velges hvert fjerde år. De har også ansvar for kommuneadministrasjonen, som sammen med de ansatte skal skape en kommune som er god å leve i.
– Nå må dere slutte å sutre, fordi det gjør det vanskelig å rekruttere gode folk, er mantraet brukerorganisasjonene får høre fra kommuneledelsen. NFU Trondheim sutrer ikke. Vi tror faktisk det er mulig å få til gode tilbud til vår gruppe. Derimot påpeker vi at ledelsen i kommunen ikke tar oss på alvor. Det fikk vi bekreftet i formannskapet tirsdag.
NFU Trondheim har sammen med ansatte, pårørende, andre organisasjoner og ikke minst, innbyggere med behov for kommunen, stått på barrikadene for #detgjelderlivet. Kravene er egentlig ikke store. De er å få muligheten til å leve et liv som andre.
Bo- og aktivitetstilbudet har på papiret et navn som vitner om muligheten til å bo og ha aktivitet i livet. Dette er grunnleggende og universelle menneskeretter. Noe som folk flest tar for gitt, men som for vår gruppe på ingen måte er selvsagt. Å leve hele livet er mer enn å være på oppbevaring. Oppfølgingen fra kommunen på Boa-området gjør at en like gjerne kunne døpt om til oppbevaringstilbudet.
Boa er langt fra friskmeldt
Frykter nok en sommer med dårlig bemanning og ingen ferie for beboerne
Kommuneledelsen ønsker en forventningsavklaring. De ønsker såkalte bærekraftige tjenester og mener vi er kravstore. I budsjettet som ble lagt frem til våre folkevalgte i fjor, var et av hovedtemaene at forventningene om et godt liv for byens personer med funksjonshemning ikke passer inn med direktørens ramme. Vi snakker her om en kommune som år etter år går med overskudd. Hvor kommunen prioriterer tjenester til folket som tekker velgere. I realpolitikken handler dette fort om oppvekst og utdanning samt eldreomsorg. I tillegg krydres det litt med investeringer i hoppbakker og annet trøndere finner artig.
Køen for tilrettelagt bolig er for lang
Advarer om voksende boligkø – én har ventet i 13 år
Andelen innbyggere med utviklingshemming er relativt konstant. Valgdeltagelsen er lav. Sjelden snakker de høyt og tydelig. Selvsagt er det lett å ikke prioritere denne gruppen. Da er det enklere å velge saker som tekker velgere.
Å bo i Trondheim og leve med utviklingshemming innebærer et avhengighetsforhold til kommunen. Både med tanke på tjenester og på å bo og leve. Ferie og fritid er dessverre mangelvare, da kommunen ivrig forsyner seg ekstra av lommeboka gjennom stadig økende husleie. Vår gruppe må betale dyrt for å leie av kommunen og får tjenester som gjør at en på ingen måte lever et liv som andre.
Denne skuta kan snus. Det krever prioriteringer og et løft. Dette løftet er vårt felles ansvar og må komme nedenfra. Fra velgerne. Mange av de som i dag sitter i bystyret, gir opp i høst og forlater skuta. Nye kommer til. Vi i NFU Trondheim ser gjerne hvordan det nye mannskapet skal brette opp ermene og ro i land sammen med oss.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her.