Arman Vestad Spaltist

Noen av oss starter det nye året i kø hjem fra skisentere, hytteliv og familiebesøk. Andre starter 2023 i kø hos matsentralene.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Er det noe råttent i kongeriket Norge når én av ti lever under fattigdomsgrensen? Jeg har ett eneste nyttårsønske: At vi skal ta et skikkelig tak for de mest utsatte.

Krigen i Ukraina har ført til energi- og matkrise. Det har vist seg å være bra for Norge som nasjon. I år har staten tjent over 1000 milliarder ekstra på eksport av olje og gass, og 80 milliarder ekstra på strøm. Det aller meste putter vi i Oljefondet, som er en trygghet for oss og barna våre i fremtiden.

Samtidig er det et paradoks at i denne voldsomme pengedusjen lever 11 prosent under fattigdomsgrensen. 400 000 mennesker av kjøtt og blod, som merker økte priser på strøm og mat på kroppen hver dag. I avisa leser vi stadig oftere om lange køer på matsentralene, barn som ikke har råd til fritidsaktiviteter og folk som fryser hjemme. Det blir møtt med puslete tiltak og umusikalsk galskap.

Jonas og Trygve sliter med velgeroppslutningen. Redselen for inflasjon som gir enda høyere priser, gjør at deres tiltak for de fattigste virker puslete: Uføretrygdede får en nyttårsgave på 3000 kroner i januar, og en liten økning i de månedlige utbetalingene – mye, mye mindre enn prisøkningene det siste året. Det reviderte statsbudsjettet har flere slike tiltak som utgjør en månedlig hundrelapp her og der. Og personer som mottar sosialhjelp fikk tre dager før jul et julegratiale på 1000 kroner Det veier bare ikke opp.

Samtidig leser jeg på en og samme dag noe som virker fullstendig umusikalsk: Oljebransjen har fått 35  milliarder i skattelette, mens regjeringen kutter i støtten til matsentralene. Jeg gjentar: De kuttet i støtten til matsentralene, samtidig som hjelpeorganisasjonene melder om rekorder av fortvilte mennesker som trenger hjelp. Jeg ble fortvilet og sint, og jeg var ikke alene. Heldigvis snudde regjeringen etter massivt press, og økte i stedet støtten med to millioner. Dette hjelper litt flere, men langt fra alle. Det tilsvarer en femkroning ekstra til hver av de fattigste. God jul, liksom. Kjøp deg to ekstra poteter.

Står det «milliardær» foran navnet i en avisartikkel, handler det vanligvis om sutring over formuesskatt og flytting til Sveits. Men her om dagen foreslo faktisk Christian Ringnes noe som bare den ytterste venstresiden vanligvis tar til orde for – borgerlønn til de fattigste. Konkret foreslår han en månedlig utbetaling på 4000 kroner hver måned til de 200 000 fattigste, og 2000 kroner til de 200 000 nest fattigste. Det vil koste Norge 14,4 milliarder i året.

Men hva med inflasjonen da, som Trygve, Jonas og vi alle er bekymret for? Mange eksperter med langt bedre peiling på inflasjon enn meg, mener at et slik tiltak gir en marginal økning i inflasjonen.

De 35 milliardene oljebransjen har fått i skattelette, vet vi er inflasjonsdrivende. Det har ført til at vi har rekordhøy økning i antall leteprosjekter. De legger press på både arbeidsmarkedet og industrien – samtidig som vi kan vinke farvel til klimamål etter klimamål. Denne bransjen er i tillegg høytlønnet, som fører til flere som legger press på boligmarkedet, bilmarkedet og luksusvaremarkedet.

De 14,4 eventuelle milliardene til de fattigste vil gå til: Nok mat. Inkassogjeld. Fritidsaktiviteter for barn. Nedbetaling av forbruksgjeld. Effekten på inflasjonen vil være helt minimal.

Over tid vil mindre fattigdom også føre til noe annet positivt. Vi vet nemlig at dårlig økonomi fører til dårligere fysisk og psykisk helse, lavere arbeidsevne og økte rusproblemer. Det er dyrt å være fattig, det er enda dyrere å være fattig og syk, og koster samfunnet enda mer hvis du i tillegg faller utenfor. Klarer vi å redusere andelen fattige, får vi mindre press på sykehus, helse- og omsorgstjenester.

Vi vet også at barn i fattige familier gjør det dårligere i skolen og faller lettere utenfor. Dermed forlenges fattigdom til neste generasjon. Fattigdom er arvelig, ikke på grunn av genetikk, men på grunn av oppvekstvilkår. Det er noe vi enkelt kan gjøre noe med, fordi vi har råd til det. Men vi gjør det ikke, fordi oljebransjen har lobbyister.

Hva med oss som ikke er fattige, men klarer oss greit? Det er nå en gang slik at de fleste av oss tåler litt høyere rente, litt høyere matpriser, og høyere strømregning. Vi betaler skatten vår – om ikke med glede, så i forståelse for at det bidrar til at samfunnet går rundt og at vi tar vare på de mest utsatte blant oss.

Det jeg ikke har forståelse for, er køer foran matsentralene, fordi det er et så intenst tydelig signal på at vi ikke tar vare på de mest utsatte blant oss. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Finansministeren bør ta med redusert vilje til å betale skatt i totalregnestykket når han skal bestemme hvor mange fattige vi har råd til å holde oss med. Både Trygve og Jonas har nok et nyttårsønske om at meningsmålingene snur. De kan godt bruke nyttårshelgen på å tenke hva et krafttak for de fattigste vil si for velgeroppslutningen.

Neglisjerte barn blir sjelden leger, forskere og ingeniører. Mitt nyttårsønske er at alle i Norge skal ha nok mat og slippe å fryse. Vi trenger at alle blir med i flokken, ikke at de sitter i matkø. De folkevalgte sitter der på din nåde, og kampen mot fattigdom burde være tverrpolitisk. Om partiet ditt er blått eller rødt, gult eller grønt: Si fra til dine representanter at vi ikke aksepterer en politikk som skaper fattige barn. Godt nytt år!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!