I media ser vi ofte mestringshistorier, der man overvinner sykdommen, overvinner funksjonsnedsettelsen. Men hva hvis man ikke overvinner? Er man da en taper?
Kroppen min spiller ikke alltid på lag. I perioder avlyser jeg flere ting enn jeg deltar på. Jeg og ei venninne av meg, som heller ikke har verdens beste helse, kaller oss selv for «sisterhood of loose plans». Vi må alltid se an formen. Livets skjørhet er høstens tema for en rekke samtaler ved Litteraturhuset i Trondheim. I september skulle Linn Ullmann komme hit for å snakke om temaet. Arrangementet ble avlyst grunnet sykdom. Livet er skjørt. Man kan bli syk. Det er ikke farlig å avlyse.
Jeg kjenner mange som lever et sånt liv – et liv med sykdom, usikkerhet og avlysninger. Men veldig få av dem er bitre eller sure på livet. Ei nær venninne lever med cystisk fibrose, en lungesykdom der enhver infeksjon kan være dødelig. Samtidig er hun et av de mest takknemlige og livsglade mennesker jeg har møtt. Hun tøyser og ler, og tar vare på både dyr og mennesker som ikke har det helt bra. Hennes hus er alltid åpent for besøk.
Det er utmattende å være redd uten å vite hva man er redd for
De gangene jeg får ting til, er jeg overlykkelig, for det er ikke en selvfølge. Jeg var der da en annen Ullmann, Liv Ullmann, samtalte med Margreth Olin om livets skjørhet i Olavshallen på sensommeren. For noen år siden fikk Olins mann alvorlig hjerneslag. Hun fortalte hvordan hun i lang tid levde med døden på nær hold. Hun fant et pusterom ute i naturen, da hun fulgte sin gamle far på turer i hans hjemtrakter i Oldedalen i Nordfjord. Olins film Fedrelandet som går på kino i disse dager, handler om disse turene og naturen som kom dem i møte. Hun fant den samme skjørheten i naturen. Samtidig kunne hun kjenne på naturens råskap og styrke, og en seighet: Naturen vedvarer på tross av, og sammen med, sin skjørhet.
Da Liv Ullmann snakket om livets skjørhet, nevnte hun verdighet: At det finnes verdighet i skjørhet. Jeg har erfart at verdighet ikke er noe som kommer umiddelbart. Den gangen da jeg ble utbrent og brøt sammen for noen år siden, var det lite verdighet i mitt liv. Det var snørr, tårer, migrene og oppkast i lang tid. Jeg følte meg helt ferdig, og veldig lite verdig.
Det man kan kalle verdighet kom mye senere, da jeg lærte å leve med sykdommen og den nye skjørheten. Da jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile ut. Da jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg tror ikke vi skal forvente av oss selv å møte livets utfordringer med verdighet. Det skal være lov å bryte fullstendig sammen. Og det er kanskje da, når man tillater seg selv å gi litt opp, når man slutter å kjempe så hardt, at den såkalte verdigheten kan komme. For meg forbindes den med en lettelse, en utpust, og en følelse av at min verdi som menneske ikke har blitt mindre, selv om jeg klarer færre ting enn et gjennomsnittsmenneske.
Den verdigheten finner jeg også i min venninnes latter og humor, selv om jeg vet hvor krevende hennes lungesykdom kan være. Den fant jeg også i utstillingen til Håvard Løvnes på K-U-K. Et av verkene til Løvnes viser en mann som henger naken i en ribbevegg. Hans skjøre nakne kropp, med stomi-pose på magen, vises uten blyghet eller skam. Mannen har MS. Med kunstverket følger en video om hvordan portrettet ble til. Det er godt å se hvordan kunstneren møter sin modell og hans skjørhet på en vennlig og omsorgsfull måte. Det er så mye kjærlighet i dette. «Amor Fati» heter verket. «Elsk din skjebne.» Det er litt lettere å elske sin skjebne og sin kropp når du blir møtt med den andres kjærlige blikk og når du blir holdt med omsorg og vennlighet.
– Vil endre måten vi snakker om traumer på
Jeg trenger flere historier om når menneskenes skjørhet blir møtt med vennlighet og omsorg. Novellesamlingen Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi handler om mennesker som sliter. Noen sliter økonomisk, noen – psykisk, noen – på grunn av omsorgssvikt. Men de er ikke overlatt til seg selv: Ethvert av dem møter et annet menneske som bryr seg. Den enes sårbarhet åpner for raushet og godhet hos den andre.
I media ser og leser vi ofte mestringshistorier, der man overvinner sykdommen, overvinner funksjonsnedsettelsen. Men hva med alle de historiene der man ikke overvinner? Er man da en taper? Hvis vi bare skal fokusere på det å overvinne, da oppfordrer vi til en evig kamp. Og hvis livet skal være en evig kamp, da blir man utslitt. Hva med å være i det sårbare, hvile litt i det innimellom uten å kjempe? Ikke alle vi kan komme bort fra sykdommen. Men det betyr ikke at våre liv er mindre viktige og mindre verdifulle enn livene til de som overvinner og klarer seg.
Jeg har begynt å like de periodene der jeg er skjør. Eller «like» er et feil ord. Jeg har begynt å stride mindre imot. I vanskelige perioder oppdager jeg en mykhet i meg selv, og en ydmykhet. Dette fører ofte med seg en medfølelse for andre som sliter. De gangene jeg har klart å åpne opp mot det sårbare i meg selv og i den andre, har det ført til flere fine møter. Jeg husker den gangen jeg barberte bort håret til en kreftsyk venninne. Hun satt på en stol midt på badet sitt og gråt, mens jeg gikk med barbermaskina over hodet hennes. Det var et av de viktigste øyeblikk i mitt liv. Jeg opplevde en sjelden nærhet, omsorg og varme. Jeg var takknemlig for at hun viste meg tillit, at hun kunne være sårbar for meg.
Jeg vil ha venner som jeg kan være musling sammen med. Som kan tåle min skjørhet, og ikke bare vil ha det flotte og sterke. Også må vi ha et system som tillater folk å være sårbar, som kan la dem møte livets skjørhet med verdighet, og som ikke kjører dem enda lenger ned i grusen. Vi trenger et godt samfunn som støtter mennesker når de er på sitt svakeste. Da kan skjørheten være verdig.
Les flere tekster av Tatiana Elsoukova her!
Les flere artikler og innlegg i vår satsing #bedreliv her!
Tirsdag 17. Oktober på Adressahuset: Portrettintervju LIVE med Kent Ranum Facebook
Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook
Blipp i litt kortere klipp
Samtalens terapi
Ingri (41) angrer ikke på at hun ble utbrent