I årevis har jeg snakket om lidelse og forferdelige forhold foran studenter, klasser, fagfeller og i intervjuer.
Jeg har gjenfortalt historier om tortur og overgrep fra mine mange opphold i krisesituasjoner, og jeg har alltid klart å holde nok profesjonell distanse til at jeg har kunnet fortelle saklig og faktuelt.
Men midt i et intervju i programmet «Kompass» i NRK denne uken der tema er Gaza, tar jeg til tårene. Jeg burde vel være for dreven til det?
På min arbeidspult står en skulptur med tittelen «Weltschmerz» – Verdenssmerte. Hunden ser på meg med et trist blikk, og jeg synes den fint fanger følelsen jeg kan ha når jeg synes verden er et mørkt sted. Det trøster litt at noen andre har kjent på de samme følelsene.
Men når jeg har holdt foredrag om elendige forhold i europeiske flyktningleirer eller gjenfortalt historiene til sterkt traumatiserte krigsflyktninger, har jeg alltid klart å holde den såkalte profesjonelle distansen.
Fortalt rolig og kontrollert om barneliv som er ødelagt av bomber som falt eller at de var tvunget til å se familiemedlemmers hoder bli kappet av. Vist bilder av nyfødte som sover på papplater på grusen i en leir og nøktern forklart hvordan barns utvikling påvirkes av å leve under så vanskelige forhold.
Jeg har holdt meg rolig selv om temaet var svært opprørende. Under utdanningen blir vi psykologer drillet i at vi skal lytte og vise empati, men at vi skal holde nok distanse til at vi ikke gråter over det vi hører.
Verden ser oss ikke som mennesker
Noen andre enn akkurat meg
Tanken er god, da det ikke er våre følelser som skal stå i fokus i en slik sammenheng. Som aktivist og talsperson er det viktig å bli tatt på alvor med sitt budskap, og ikke fremstå som følelsesstyrt eller irrasjonell, så vi driller inn fakta og konkret kunnskap før vi skal på lufta.
Derfor melder skammen seg umiddelbart når jeg på direkten på NRK blir på gråten når vi snakker om krigshandlingene på Gazastripen. Om et blodbad uten sidestykke. Ikke bare er det flest femåringer som blir drept i bombardementet, men det er ingen steder å flykte.
Ingen steder å finne trygghet. Alle andre jeg har møtt og behandlet som har opplevd krig, har kunnet flykte til en annen del av landet eller verden når bomberegnet ble for intenst.
Foreldre gjorde det de kunne for å redde barnas liv. De sivile i Gaza er presset sammen i sør, men også der faller bombene og hus kollapser. Man risikerer å bli drept når man er på vei til sykehuset eller inne på sykehuset for den saks skyld.
I tillegg mangler de mat, rent vann og medisiner. Selv ikke noen dagers våpenhvile kunne bøte på det. Nå er bomberegnet i gang igjen. Igjen vil de sivile rammes hardest.
Svært erfarne hjelpearbeidere og krigsreportere som er tettere på enn meg sier at denne situasjonen er mer alvorlig enn noe annet de har vært med på.
Det verste er at vi følger dette minutt for minutt uten at noen griper inn. Vi kan nærmest følge bombene fra de skytes ut til de treffer enda en familie, enda noen uskyldige barn. Videoene av drepte barn og fortvilte foreldre florerer. Det som på litt avstand ser ut som en elv, er en lang rekke med lik i blå plastsekker til den neste massegraven.
Så da er det kanskje ikke så rart at jeg – vi – gråter.
Det er ingen «profesjonell» tilnærming til dette. Det er bare tårer igjen.
Adressa-frokost: Hør samtalen med Midtøsten-ekspert Marte Heian-Engdal her: – Min frykt er at dette bare er starten: