Sorgen og gleden ved St. Olav

Det vet mangeårig sykepleier og nytilsatt samtalepartner i prestetjenesten ved St. Olavs Hospital, Cathrine Bang Hellum. Sykehuset er det første i landet som har ansatt en person uten religiøs tilknytning som samtalepartner på heltid.

– Jeg har stor respekt for dem som har en religiøs tro, og jeg ser at det er en stor styrke for mange, også i sorgsituasjoner. Selv har jeg ingen gud i mitt liv, jeg har ingen boks hvor jeg føler jeg hører til. Men jeg har jo verdier jeg tror på og mine egne tanker om meningen med livet. Det handler om å ha en styrke til å mestre livet, både med og uten en gud inne i bildet, sier Bang Hellum.

På City Syd har varehusledelsen gitt tre lokale menigheter i Den norske kirke grønt lys til å gå sammen om et samtaletilbud på Egon restaurant midt i kjøpesenteret. Adresseavisen snakket med diakon Marit Brenne i Heimdal menighet om tilbudet i september.

Ikke alle vil ha prest

Hovedprest i prestetjenesten, Øyvind Taraldset Sørensen, opplever at selv om mange ønsker en samtalepartner i krisesituasjoner, er det ikke alle som er fortrolig med at det er en prest eller en diakon som kommer.

– Vår erfaring er at vi snakker godt med alle mennesker, uansett om de har en religiøs tro eller ikke. Vi har en livssynsåpen tilnærming til jobben vår. Men vi skal også respektere at ikke alle vil snakke med en prest. Derfor er det et poeng for oss å ha en person uten en religiøs tilhørighet i gruppen vår. Cathrine er et verdifullt tilskudd for oss, sier Taraldset Sørensen.

St. Olav har en liste over representanter fra ulike tros- og livssynssamfunn som kan tilkalles, på lik linje med andre norske sykehus.

– Men de er ikke ansatt, slik Cathrine Bang Hellum er nå, fortalte Taraldset Sørensen til nettstedet fritanke.no.

Nyansettelsen er også en erkjennelse av at vi er et flerkulturelt og flerreligiøst land.

– Det kan være utfordrende å møte andre religioner og tradisjoner. Men jeg synes det er viktig å møte det med åpenhet og nysgjerrighet, og med et ønske om å lære og å forstå, sier Bang Hellum.

I fjor skrev Adresseavisen om at pårørende som ønsker en trosnøytral begravelse har en valgmulighet.

Fra før har sykehuset også en stilling som kulturkonsulent i prestetjenesten, spesielt med tanke på et tilbud for folk med andre trosretninger enn kristendom. Muslimske Emir Krilic hadde stillingen inntil han ble pensjonist i vår. Prestetjenesten har døgnkontinuerlig vakt og tilkalles både når pasienter, pårørende og ansatte ved sykehuset har behov. Det er alt fra akutte kriser til oppfølgingssamtaler. Prestene kan bli kalt ut til nøddåp dersom det er nyfødte barn som er syke, eller nattverd for pasienter som ønsker det.

«Stillasarbeider»

Som sykepleier har Bang Hellum jobbet med slagpasienter, på nyfødtintensiven og på akuttmottaket. Fra å bandasjere, måle og dosere medisiner skal hun nå bare være til stede for pasienten – se dem og se hva de trenger akkurat nå. Hun er ydmyk i møtet med oppgaven. Det er ingen enkle løsninger når mennesker står i krise. Hun snakker om foreldrene som har mistet et barn. Om den alvorlige diagnosen. Eller om den sørgende kona som sammen med sykepleieren steller sin ektemann en siste gang.

– Det handler om sunne, normale reaksjoner på unormale hendelser. Det viktigste vi som skal hjelpe kan gjøre, er å tåle og å orke og stå i det sammen med dem som er rammet. Noen sorgrammede opplever at menneskene rundt dem viker ifra. De synes det er vanskelig å forholde seg til døden, og vet ikke hva de skal si eller gjøre.

– En skal ikke være redd for alt livet har å by på. Sorgen er også en del av livet, og det handler om være nær også når livet er på sitt mørkeste. Når du opplever at grunnmuren i livet raser sammen trenger du noen til holde reisverket oppe, og som tør å stå sammen med deg når det er som tøffest. Jeg kaller meg noen ganger «stillasarbeider», sier Bang Hellum.

«Jeg tror det er meningen at vi skal la de døde være i fred. Både for vår egen skyld og for deres. Så får vi holde på med vårt prosjekt, som er livet. Og tenne et lys og felle en tåre når sorgen tar oss», skrev prest Beate Lerdahl i Signert-spalten i forrige uke.

I tillegg til jobben ved St. Olav er hun også i sluttspurten på en mastergrad i rådgivning ved Institutt for voksnes læring og rådgivningsvitenskap.

- Som sykepleier har jeg fått stå så nært på livet når det er på sitt mest skjøre. Jeg har møtt folk i krise og når de er på sitt mest hudløse. Det er en kunst å være til hjelp og støtte for hverandre, og jeg ønsket meg en bredere forståelse av mennesker i møte med livets utfordringer. Samtidig har jeg også fått flere verktøy å bruke i arbeidet mitt.

«Mange ganger har jeg blitt tilkalt til syke og døende mennesker og har følt en slags forventning om at presten skal si noen forløsende ord. Veldig ofte kjenner jeg på den beklemmende følelsen av at jeg ikke har noe å si, og har dermed en følelse av at jeg gjør en dårlig jobb. Likevel har jeg ofte blitt takket av pårørende for å ha vært til stor hjelp. Det kan ikke ha vært fordi jeg sa så mye, men rett og slett fordi jeg kom og var der», skrev sykehusprest Øyvind Bratstein i denne kronikken noen dager etter terrorangrepet 22. juli 2011.

Fem barn

– Det er dager jeg kommer hjem og har vært borti noe tøft. Da klemmer jeg litt ekstra godt på ungene eller koker meg en ekstra stor kopp te, sier 37-åringen.

Bang Hellum bor Stokkanhaugen i Trondheim sammen med mannen Bent Håvard Hellum. De møttes når hun var 17 og flyttet til Trondheim når hun var 18. Nå har de fem barn i alderen 3–14 år, pluss hund. Det er travle dager. Men 37-åringen er opptatt av å prioritere det som er viktigst. Da får det så være om hybelkaninene hoper seg opp under sofaen og hun heller velger sjokoladekonfektlaging med barna enn kjøpesentertur i adventstiden. Hun er slettes ingen «curling-mor», hun sverger til «tryn-og-lær». Ungene må få utfordringer for å oppleve mestring, samtidig som at vi voksne må være der når livet er tøft. Hun er også opptatt av å forstå barnas interesser.

– De lever i en litt annen tid enn den jeg vokste opp i. Men jeg synes det er spennende å prøve å forstå hva de fascineres av, heller enn å være redd for det. De må få leve i det samfunnet de er en del av. Mine største drømmer for barna mine er at de skal finne frem til de tingene som gir dem glede og energi i livet, sier Cathrine Bang Hellum.