- Ulv! Det ligger en ulv nede på vollen! Pappa og onkelen min stormer inn i hytta. De vil ta bilder. Tante Anne er den første som spretter opp.
- Jeg blir med.
Det er ingen ulv. Det er en massiv Sibirsk Husky og han er skadet.
- Han kan ikke ligge her. Vi må få han inn i hytta. Jeg prøver, sier tante Anne.
Det er ingen ulv, men den ser sånn ut. Når noen nærmer seg stiger knurringen faretruende. Anne setter seg ned, hun nesten ligger på den blaute påskesnøen, åler seg sakte, men sikkert, framover. Strekker fram hånden med salamipølse. Ulvehunden stirrer med isblå glipper, senker snuten og tar forsiktig godbiten.
Jeg var åtte og det var det modigste jeg noen gang hadde sett. Ett år tidligere traff jeg Anne for første gang. Hun var kjæresten til onkelen min, hun snakket og lo, høyt og mye.
Jeg likte det. Jeg har en venninne nå, som har en stemme som ligner Annes. Jeg liker henne litt ekstra bare på grunn av det. Anne var min eneste tante, men det var ikke derfor jeg ikke kunne få nok av henne. I dag, når jeg tenker tilbake på de åtte årene vi var i samme familie, ser jeg lettere hvorfor.
Jeg var Mari, og jeg ble tatt på største alvor.
Og Anne stilte krav.
- Kom, nå går vi på fotosafari, Mari. Jeg skal vise deg hvordan du kan ta skikkelig bra bilder.
Hun hadde Nikon-kamera og jeg fikk bruke det.
Vi sitter på hyttekjøkkenet og tegner. Anne tegner ansiktet mitt med blyant. Legger skygger akkurat der de skal være.
- Nå er det din tur. Tegn meg.
- Men jeg kan jo ikke tegne sånn.
- Jo, det kan du. Se her, start med det innerste på øynene.
Vi limte inn tegningene i hytteboka. Anne, med taggete fletter, utstående øyne. Jeg, med runde kinn, velplasserte musefletter.
Jeg er tretten og glad i å lese. I den lille leiligheten til onkel og tante på studentbyen er det mange bøker.
- Nå synes jeg du skal prøve en engelsk bok, Mari. Se her, denne er suveren, du kommer ikke til å klare å legge den ifra deg, sier Anne og rekker meg "Ballerina".
Det er en gulrosa pocketbok, men den er tjukkere enn Bibelen.
- Den ser litt lang ut. Jeg har jo ikke lest bøker på engelsk før.
- Da blir dette første gangen.
Jeg leste boka fra perm til perm, og det ble flere.
Jeg syntes Anne var flink til så mye. Men det var én ting jeg så opp til mer enn noe.
Hun var så god til å skrive. Vi hadde ikke rukket å fyre opp i ovnen på hytta, før Anne satte seg ned med hytteboka.
Hun skrev og skrev, og vi leste og leste. Vi flira og leste, og leste det samme igjen.
Hver sommer. År etter år. Bladde oss gjennom dagene, detaljert observert, beskrevet med kirurgisk presisjon. Hun kunne tegne også. Jeg har aldri siden sett noen tegne solmoden molte og svirrende klegg med større innlevelse.
Lenge etter at tanta og onkelen min ble skilt, satt farfar fremdeles på vedkassa i ovnskroken og humret over Annes epistler.
Selv har jeg fått kronisk hytteboksperre. Det blir aldri så bra som Anne sitt.
Jeg tenkte på Anne da jeg stod overfor et viktig veivalg. Jeg var ferdig med hovedfag, og jeg følte universitetet var i ferd med å sluke meg.
Jeg ville bli journalist. Det var ikke noe annet jeg heller ville. Men da måtte jeg gi slipp på det trygge og tørre å satse. Jeg måtte gå ut fra Dragvoll og takke ja til sommervikariatet i Malvikbladet.
Det var som jeg hørte den tydelig, stemmen hennes. Bestemt alvor, men med befriende letthet:
- Mari! Nå går du og gjør akkurat det du aller helst vil.
Vi mistet kontakten etter hvert. Snart skal jeg treffe henne igjen, på Stokkøya, der hun har hytte.
Jeg har ikke snakket med henne på mange år. Det blir litt Tore på sporet, som Anne selv kunne sagt det.
- Jeg er så stolt av deg, Anne, skal jeg si.
Les mer om Anne B. Ragde i lørdagens utgave av Adresseavisen
LES DE TIDLIGERE BLOGGINNLEGGENE:
Mandag: Damejakt på Highway Trøndelag
Tirsdag: Dagen etter. 23. juli
Tirsdag: Oppsiktsvekkende bra veier og billig bensin
Onsdag: Men built this city
Tips til litteratur på veien og road Movies: Kultur på veien
