Maurer fra hans tid i Luftwaffe. Foto: Privat

I likhet med de fleste tyske menn, ble også Maurer innkalt til krigstjeneste under andre verdenskrig. Etter utdanning til flyger i Hitlers Luftwaffe, tjenestegjorde han på Østfronten fra 1943.

I januar 1945 ble han overført til Wettererkundungsstaffel 3 på Øysand, 20 kilometer sør for Trondheim. Avdelingen fløy rekognoseringsoppdrag over Nordatlanteren med Junkers 88 og –188-fly.

- Krigen gikk mot slutten, vi skjønte alle at Tyskland ville tape. Det viktigste for oss var å holde oss i live. Jeg fløy mitt siste oppdrag 5. mai, og da vi fikk meldingen om at tyske styrker i Europa hadde kapitulert, brøt jubelen løs. Vi hadde tapt, men det var fred. Nå skulle vi endelig få komme hjem.

Måtte fly til Latvia

Om ettermiddagen 7. mai innkalte sjefen, Staffelkapitän Huck til møte, og ordene hans kom som et sjokk på alle: «Tyskland har kapitulert, men våre styrker holder ennå stand mot russerne i Kurlandbrohodet, en liten halvøy i Latvia. Grossadmiral Dönitz  ønsker derfor frivillige til en storstilt luftbro for å redde noen av våre sårede soldater fra russisk fangenskap. Vår avdeling har seks operative fly, og det skal flys med kun  flyger og radiotelegrafist for å få plass til flest mulig sårede. Hvem melder seg?»

- I likhet med de andre ble jeg først lamslått – vi hadde jo overlevd en lang, fryktelig krig, og nå skulle vi kanskje likevel ikke få oppleve freden.  Jeg så meg rundt, men ingen reagerte. Nesten uten at jeg var klar over det selv, reiste jeg meg, og jeg hørte meg selv si: Jeg flyr, men jeg vil ha en Junkers 188. Jeg regnet med at sjansene til å overleve var bedre med et raskere fly, sier han.

Sov svært dårlig

Radiotelegrafisten – Hugo Nagel – satt rett bak Maurer. Han var noen år eldre, og sparket han fortvilet på beina og prøvde å holde Maurer tilbake da han meldte seg, men etter å ha hvisket noen saftige forbannelser i øret, sa han høyt: Jeg flyr med Maurer.

- Vi skulle starte klokken 4 om morgenen. Jeg sov svært dårlig, og gikk ut og satte meg mens flyene ble klargjort. Fra enkelte flaggstenger på Øysand vaiet allerede det norske flagget. Vi ble ønsket lykke til av de andre, men det var tydelig at de ikke ga oss mye håp om å overleve. En av de norske kvinnelige kjøkkenhjelperne gråt hjerteskjærende da vi gikk bort til flyene.

Maurer måtte ha hjelp for å få startet den ene motoren og de tok først av klokken fem, en halv time etter de andre flyene. Det ble ikke sagt stort under flyturen, begge hadde nok med tankene sine. To svenske jagerfly gjorde et halvhjertet forsøk på å avskjære flyet, men de unnslapp ved å gå ned i stup. Over Gotland så de hvordan folk jublet og veivet med svenske flagg til dem.

- Vi landet på en flyplass i nærheten av Libaui  i Latvia 8-tiden. Russisk artilleri beskjøt flyplassen uavbrutt, og russiske jagerfly kretset over brohodet og beskjøt tyske stillinger.

Kaotisk

Flyet ble rullet i dekning under noen trær, og sjekket så godt de to tyskerne kunne. Det var kaotiske tilstander, men disiplinen blant soldatene i brohodet var forbausende god.

Luftvernmannskapene gjorde sitt beste for å holde russiske fly unna flyplassen, og det ble jobbet febrilsk for å få satt rullebanen i stand. Bakkemannskaper sørget for at tankene ble fylt opp. Sårede soldater lå eller satt i små grupper under trærne. De ansvarlige prioriterte familiefedre fremfor ugifte, og en gruppe middelaldrende soldater ble sendt til flyet til Maurer og Nagel.

Mange hadde mye bagasje, men Nagel gjorde kort prosess, rev bagasjen ut av hendene på dem og slengte sakene bortover rullebanen. Han hadde ikke meldt seg til dette selvmordsoppdraget  for å redde kofferter.

All tilgjengelig plass i skrog og cockpit ble benyttet, og det må ha vært 15 eller 16 mann i flyet da de endelig kunne starte. Flyet var tungt lastet, og det var med nød og neppe at de kom oss i luften.

Fire måneder i fangenskap

Etter noen nervepirrende timer, landet de på en av flyplassene i Hamburg, og ble straks tatt hånd om av britiske soldater.

- Jeg var heldig, og fikk komme hjem til familien etter fire måneder i krigsfangenskap.

Werner Maurer utdannet seg til lærer etter krigen, og i 2003 fikk han et gjensyn med Øysand og leiren han bodde i under oppholdet.

- Mine barn forstår overhodet ikke hvordan jeg kunne melde meg til et slikt selvmordsoppdrag, men min generasjon var oppvokst med Hitlerjugend, der pliktfølelse,  troskap og lydighet var sentrale elementer, vi hadde det i blodet, sier Maurer.

Maurer håper at han gjorde en god gjerning, og er stolt over å ha bidratt til at noen barn fikk fedrene sine tilbake, men han er forbitret på vegne av de mindre heldige avdelingskollegene som hadde overlevd en forferdelig krig  -  for så å ofre livet på denne første fredsdagen.

En av disse var teknisk offiser i avdelingen, oberleutnant Steinbeck. Flyet han førte forsvant sporløst denne dagen. Tilbake i Tyskland satt kona og en datter på to år, som aldri har klart å forsone seg med at faren meldte seg til et slikt selvmordsoppdrag for naziregimet, fremfor å komme hjem til familien.

Werner Maurer døde i 2006, 85 år gammel.