Prestefruen Anna har vært utro i et år og hun har holdt det skjult. Men etter en samtale med sin konfirmasjonsprest Jacob, bestemmer hun seg for å fortelle. Sannheten skal frem, det er den eneste løsning. I det denne beslutningen tas, forandrer hun mange menneskers liv. Spesielt hennes eget, ektemannens og deres tre barns. Og livene forandres ikke til det bedre.

Var sannheten det eneste rette? Ville det vært bedre å ikke fortelle?

Originalmanuset er av Ingmar Bergman, handlingen er hentet fra virkeligheten, fra hans egne foreldre Henrik og Anna. Det 20 år siden tv-serien i regi av Liv Ullmann. Nå har hun selv skrevet om og tilpasser stykket til teater, ved hjelp av både Annas og Ingmars dagbøker.

Handlingen er formidlet gjennom en serie samtaler den utro Anne har; med sin mann, sin elsker, presten Jacob, mor Karin og venninnen Märta.

Fortroligheten er ikke bare aktørene mellom, men også mellom scene og sal. Dette er en oppsetning for de små virkemidler, ordet og samtalene står i sentrum. Scenografien er nøktern og naken, tilpasset en prestebolig i 1920-årenes Sverige og de krav til enkelthet en turnéproduksjon for Riksteatret tilsier. (Turneen når Steinkjer 2. mars og stykket spilles i Verdal, Melhus, Røros og Oppdal påfølgende dager.)

Fortroligheten er ikke like stor mellom hovedpersonen og hennes Gud. Stykket handler mye om å finne forsoning med de høyere makter, etter at Anna har manøvrert seg selv i en situasjon der hun føler «en evighets avstand til Gud».

Originalens stjernegalleri med Samuel Fröler, Pernilla August, Anita Björk og ikke minst Max von Sydow som gamle prest Jacob lever i minnet og har satt litt av en standard for teateroppsetningens ensemble. Men det er ikke akkurat noe dårlig lag dette heller.

Anna (Marte Engebrigtsen) er i scenebildet nesten i hvert sekund av forestillingene to timer (pluss pause). I stort alvor og med troverdighet fremstiller hun en kompromissløs kvinne, som søker sannheten og det å være et helt menneske. Anna er fremstilt med nyanser; det er plass til annet enn bare gode egenskaper. Men hun har fått tildelt fryktelig mange ord, som i enkelte scener står i veien for intensiteten i samspillet.

Prest Henrik (Mattis Herman Nyquist) er herlig selvutslettende veik når han får formidlet sjokkbeskjeden fra sin elskede kone, før han blir hatsk og primitiv og så går til grunne i selmedlidenhet og ulykke. Mamma Karin (Liv Bernhoft Osa) er myndig og kravstor, mens den unge elskeren Tomas (Herman Sabado) og venninnen Märta (Anneke von der Lippe) har fått noe mindre å spille på.

Intensiteten løftes i alle scener med Jacob (Bjørn Skagestad). Da føler en virkelig at noe står på spill.

Det er aldri tre personer med i en samtale. Men stykket er ikke bare dialoger; noen sentrale korte scener er monologer; eller snarere bekjennelser. Henrik som forteller om sitt liv og sin gradvise forståelse for Annas handlinger, mor Karins spørs seg selv om hun var for hard mot Anna, Märta klandrer seg selv fordi hun la til rette for utroskapen. Og så har oppsetningen en forteller, Kari Simonsen, som setter hver scene inn i sammenhengen, binder sammen løse tråder. Det er absolutt stas å igjen oppleve Kari Simonsen på en scene, men fortellerens rolle virker umotivert og unødvendig. Og også forvirrende. «Og nå lyver Anna» sier fortelleren i en svært sentral scene mot slutten. Som om publikum ikke får med seg det uten hennes hjelp. Vi skjønner poenget med den konkrete sammenligningen. Men ved å understreke dette virker det som om dette er første gang i Anna lyver. Det tror vi nemlig ikke. «Fortrolige samtaler» inneholder sine dose små nødløgner og store livsløgner.

Det er uansett fortsatt aspekter ved handlingen det ikke er så lett å skjønne, logikk som ikke umiddelbart går opp. Men puslespillbitene som ikke helt passer i hverandre er ikke nødvendigvis en svakhet med oppsetningen. Snarere tvert imot; de er en styrke. Det er nemlig de spørsmålene du tar med deg ut etter teppefall og grubler videre på. Prøver hver puslespillbit i nye sammenhenger, prøver å få ting til å henge sammen. De får problemstillingene til å leve videre i deg.

De sammenhenger fortelleren har redegjort for, hva som ble sagt til hvem når og hvorfor, er jo allerede ferdigtygd.

Ung elsker: Herman Sebado fremstiller Annas elsker Tomas.