Og hva så med alle oss andre? Der er jeg ikke like sikker.

«Panikk i kulissene» er absolutt helhjertet humor, det skal denne spinnville situasjonskomedien ha. Den har også en begavet skuespillerstab som skaper imponerende tydelige figurer, og gjør mye ut av sine roller.

Men så er det engang sånn at vi er blitt litt bortskjemt med gode humorforestillinger med mange av de samme aktørene i de siste årene, både i regi av Trøndelag Teater og i frie sammenhenger. Og «Panikk i kulissene» kan være en så stor internasjonal humorsuksess den bare vil: For undertegnede når den ikke opp mot de nevnte suksessene, til tross for at den avgjort har sine øyeblikk.

I år har Riksteatret turnert med en forestilling som er ganske lik denne, til og med forestillingsnavnet er til forveksling lik. «Kaos i kulissene» handler om en amatørteaterforestilling der alt går galt; der vi er like mye bak kulissene som foran, og der scenearbeiderne blir en integrert del av handlingen. Det samme opplegget er i «Panikk i kulissene». Men mens «Kaos i kulissene» koblet fysisk teater med en tydelig handling og et knallgodt manus, er «Panikk i kulissene» mye tynnere på manussiden.

Her er det tempo, timing, mimikk, effektive gjentagelse og svært drillet ensemblespill som er nøkkelen til at det fungerer.

Vi følger et komedieteater på et forsøk på generalprøve av forvekslingskomedien «Tatt med buksene nede» under ledelse av instruktøren Christian Ruud Kallum. I tillegg til hesblesende forvekslingskomikk inn og ut dører, får vi innblikk i intrigene i ensemblet og i personligheten til hver enkelt skuespiller. Mari Hauges Einbus hushjelp er lett modellert etter Hege Schøyens paradefigur Stelken Gundersen, og er en fest. Ida Cecilie Klem er stykkets dumme barmfagre blondine som stadig leter etter kontaktlinsene, Karl-Vidar Lende er en illsint bergenser litt ala en ung John Cleese på en dårlig hårdag, Olve Løseth en forfyllet skuespillernestor, Janne Kokkin en fortumlet men svært pålitelig inspisient. Og så videre. Man undrer seg kanskje i starten om de traurige kostymene og hårfrisyrene, men etter hvert som 80-tallshitene rulles ut i bakgrunnen, skjønner vi hvorfor. Dette er 80-tallet i all sin prakt.

I andre akt er vi med gjengen på turné, da ser vi bare bakscenen, i tredje akt er dreiescenen snudd igjen – og vi er på turneens avskjedsforestilling. Intrigene i ensemblet ha økt i intensitet, og det har sine følger også for handlingen på scenen, uten at det er lett å bli klok på hvor frontene går i ensemblet.

Å spille «enkelt» komedieteater som dette, er alt annet er enkelt. Om ikke tempo, timing og samspill fungerer hundre prosent er humoren og stykket dødt. Å skulle spille metakomedieteater, og endatil fremstille halvbra skuespillere, gjør ikke oppgaven enklere.

For å forsterke meta-elementet har de også vært virkelig panikk i kulissene i Trøndelag innøvingsperioden. Stykket ble utsatt fra opprinnelig annonsert premieredato i vår, og det ble i tillegg foretatt skifte av instruktør.

Resultatet er absolutt ikke «ravgæli», dette er nok en manifestasjon av det sterke humormiljøet rundt Trøndelag Teater. Og når det virkelig skrur seg til og forviklinger drar seg til bisarre nivåer, og en virkelig må skjerpe seg for å følge med i hvem som springer inn og ut hvilken dør; da er dette en absurd danseforestilling på mesternivå, og det er bare på gi seg ende over. Alle involverte skuespillere har dessuten minst ett øyeblikk av pur gull i løpet av forestillingen, og scenogtrafien er fascinerende bad taste.

Men, som sagt. Vi er bortskjemt med lokalt utspekulert materiale.

Og da holder det ikke helt med en bare delvis vellykket komedie som humormessig mye mer har snev av 50- enn 80. tallet, Og vi skjønner dessuten skuespillerstabens klaging på alt fokuset på sardiner. Hånden opp den som koste seg med Lionel Richie og sardiner på 80-tallet.

Full panikk: Ida Cecilie Klem og Karl-Vidar Lende er blant mange begavede humorskuepsillere som er sving under Panikk i kulissene. Foto: Ole Ekker