Bjørnstad raser, men kanskje ikke nok?

Moral, svik og utroskap er hovedtema gjennom nesten 800 ujevne sider om 80-tallet.

Ikke bare hyggelig: Bildet av Ketil Bjørnstad som Norge høfligste og hyggeligste mann slår sprekker i løpet av «80-tallet».Foto: Trygve Lundemo

Saken oppdateres.

Ketil Bjørnstad er seg selv lik, med sine styrker og svakheter. Han eser ut språklig, men har passasjer med virkelig snert.

Navngitte kritikere blir æreskjelt i denne boka, og de har allerede tatt til motmæle.

Straks det ble kjent at Ketil Bjørnstad skulle skrive en serie bøker basert på eget liv, inndelt etter tiår, begynte jeg å glede meg til boka om 70-tallet. Da den andre i serien kom i fjor oppfylte den alle forventninger. Kameratskapet med Ole Paus er bare én av grunnene til at boka ble det en kan kalle en lesefest.

Spruten fortsetter langt inn i denne. Bare i selve året 1980 er det tett med høydepunkter, plateinnspilling med Lill Lindfors i Stockholm, nervepirrende finale i melodi Grand Prix i kamp mot blant annet Åge Aleksandersen og «Sámiid Ædnan», det første mystiske møtet med Kjell Bækkelund, samarbeid med Stavangerensemblet, møtet med den nye generasjonen rockejournalister i miljøet rundt Puls (senere Beat), den forsiktige starten på jappebølgens inntog.

LES OGSÅ: Et enveisspor til begjær

LES OGSÅ: Saabye på sitt beste

Bjørnstad skriver godt om mye på 80-tallet, både om seg selv og samfunnsutviklingen. På den ene siden får han oss til å huske en merkelig mediesituasjon som ga knapt skriveføre personligheter som Kjell Bækkelund og Michael Grundt Spang makt til å både løfte og knuse enkeltpersoner gjennom sine kommentarspalter i VG.

En overdådig fyllefest i musikkmiljøet med Elton John som hedersgjest er et fint bilde av tiåret da pengene satt aller løsest. Han raljerer med egen forfengelighet når han beskriver den urutinerte verdensmannens forsøk på å mestre situasjonen når han lever på topphoteller i Partis, London og New York, når han generelt bruker veldig mye mer penger enn han har – og så kommer den såre klangbunnen når han beskriver utviklingen av egne spiseproblemer.

I boka veksler han som før mellom å skrive om seg selv i første og tredje person, og han veksler mellom å beskrive eget liv, egen kunstnerisk produksjon, og de ytre begivenheter som formet han selv og samfunnet rundt ham. Et nytt element at han også beskriver hvilke begivenheter i nåtid som er med på å forme erindringslitteraturen han skriver.

LES OGSÅ: Mørk reise i menneskelig fornedrelse

LES OGSÅ: På Bragepris-nivå

Når han skriver om en fest på holmen på Sørlandet, der han blir så grunnleggende irritert på en person at han faller ut av sitt sedvanlige erkehøflige, hyggelige jeg, hanker han nåtiden når han etter fjorårets hagefest i forlaget skjeller ut noen av de litteraturkritikere som har gitt ham mest «juling» gjennom årene.

Temmelig friskt, og undertegnede som begynte å anmelde Bjørnstads bøker på 90-tallet grugleder meg til neste bok.

Man kan si mye om disse utfallene, men de skaper sannelig temperatur i boka. Litt for mye ellers, spesielt språklig, er preget av lav temperatur. Overraskende nok gjelder det også for Treholt-saken, 80-tallets store skandale, der en av Arne Treholt få støttespillere nesten ble dratt med i dragsuget.

Forfatteren bygger opp svik og utroskap som et gjennomgående tema i boka. Mye på grunn av et stort personlig svik, som Bjørnstad sikkert av gode grunner aldri konkretiserer. Antydninger blir gjentatt og leseren blir forsikret om at det Bjørnstad har gjort er utilgivelig.

Det forblir en av mange «påstander» gjennom boka. I avsnittet om Radka Toneffs selvmord lar forfatteren utsagnet «Ingenting ville bli som før» henge i lufta. Men på hvilken måte Toneff var viktig i livet til Bjørnstad blir aldri konkretisert, verken før eller etter.

En litt skarpere redigering ville løftet denne boka, samtidig som det utflytende konseptet jo ble gitt allerede i første bok.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå