Jan Boris Stene debuterte for tre år siden, og er allerede ute med sin tredje roman om den geniale privatetterforsker Falkener og hans noe mer gjennomsnittlige assistent doktor Wilberg i Trondheim for hundre år siden.
Det er ikke bare handling og lokalkoloritt som er farget av datiden, også fortellerteknikken er av klassisk tilsnitt, åpenbart inspirert av detektivpar som Sherlock Holmes/Watson og Hercule Poirot/Hastings.
Det beste med Jan Boris Stenes bøker er likevel den sterke tilstedeværelsen i Trondheim. Eller snarere Trondhjem. Det er fascinerende å følge aktørenes ferd gjennom en handling stort sett innenfor elveslyngen, der mye er forandret på de hundre årene som er gått, men mye er til å kjenne igjen.
Setter Grønland på krimkartet
Mørk spenning fra Island
Fjorårets roman foregikk i sin helhet oppe på Fjeldsæter, og mye av årsaken til at den ble en liten nedtur fra debuten, var nok at mange av de lokale poengene forsvant.
Her er det den lokale koloritten i aller høyeste grad tilbake, der Frimurerlogen på flere måter er hovedbase for handlingen. En drapsmann er på ferde, morderen etterlater alle ofre i makabre posisjoner, modellert etter tematikken i hver av de syv dødssynder. De idébaserte iscenesettelsen av drapene peker i retning av den katolske kirken. Men enda mer sentralt for handlingen, er at alle ofre er høytstående medlemmer av det lokale frimureri.
Fortellingen suser avgårde
Skriver med djevelsk nerve
Bokas kronikør, doktor Wilberg, drar dermed leseren inn i sentrale samfunnsinstitusjoner i byen anno 1918, men også inn i hovedpersonenes privatliv. At Wilberg forbereder bryllup med sin utkårne, er en noe halvhjertet ingrediens, mer temperatur blir det over møtene med Falkeners mor og far, og tilhørende innsyn i den geniale tenkers oppvekst og traumer.
Det er en spennende mordhistorie vi presenteres for, med forbilledlig logikk i løsningen av seriedrapene. Men jeg stusser over at begrepet seriemorder brukes i replikkvekslinger.
Listig lek med krimsjangeren
Med eksistensiell nerve
Så vidt jeg vet kom ikke begrepet «serial killer» i aktiv bruk før på 1980-tallet. (Dog er det enkeltstående nevnt en gang i 1974, og på tysk allerede på 30-tallet.) Å klage over at det er en del av et naturlig vokabular i 1918, er kanskje å henge seg overdrevent opp i detaljer, men det ødelegger faktisk litt av autentisiteten som ellers preger hele Jan Boris Stenes krimprosjekt.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL