Fiona Barton har bakgrunn som krimjournalist, fra blant annet tabloiden Daily Mail, en erfaring hun ikke legger skjul på.

Som i debuten «Enken», er den erfarne journalisten Kathe hovedperson også i «Barnet». Denne gang i selskap med en yngre journalist , Joe Jackson, som hun er mentor for.

Vi befinner oss i østkantens London for noen år siden, i en periode da disse delene av byen hadde vært gjennom sterk omstilling i forbindelse med nybygging og opprusting i forkant av sommer-OL i 2012.

LES OGSÅ: Fascinerende fra Trondheims kriminelle fortid

LES OGSÅ Mørk spenning fra Island

Gravearbeidet hadde ulike utilsiktede konsekvenser, blant annet avdekkes et nedgravd lik av en nyfødt baby, og Kathe begynner å forske i saken.

Som i forrige roman, bruker Fiona Barton krimsjangeren til å avdekke sosiale forhold og kvinners livsvilkår i det moderne Storbritannia. Et betydelig persongalleri blir introdusert og deres historier blir fortalt parallelt. Det eneste vi vet at disse personene har felles, er at alle reagerte med forferdelse etter å ha lest en beskjeden notis i en bydelsavis om funnet av babyliket.

Vi møter unge og eldre kvinner som strever med sine liv, som har komplekse forhold til sine foreldre, sine barn og sine elskere. Flere av dem har blitt grovt utnyttet av menn de har stolt på.

Vi møter også en avisredaksjon der spillereglene er i ferd med å endre seg. Mindre ressurser, enda mer kynisk innstilling. Kathe er en gammel type journalist, med solide kilder i politiet, med selvstendig og langsiktig jobbing, og som opparbeider tillit og nært forhold til sine kilder. (Nesten for god til å være sann.)

Jyplingen Joe Jackson virker i utgangspunktet som en klisjé av en moderne kvikkas-journalist, men forfatterens sympati for ham åpenbarer seg gradvis. Duoen Kathe og Joe vil nok dukke opp også i senere bøker.

Jeg har to solide innvendinger mot boka. Det ene er en viss klisjérikdom i handlingsmønstret, det andre er at en sentral del av oppklaringen vil kunne forutsies av mange lesere vel tidlig i boka.

Men samtidig er det mange forsonende trekk i fortellingen. Mange sterke, varme mennesker, solid forankret i moderne virkelighet,

mennesker (især kvinner) leseren blir sterkt engasjert i.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL