– Jeg grublet og tenkte ganske mye underveis, for det skjedde en del ting som var ganske uforståelig.

Vi møter ham på kontoret hans i toppetasjen i toppidrettssenteret i Granåsen. Praktbygget åpnet på høsten 2013 og er blitt akkurat det idémakeren for prosjektet håpet på i mange år: Et samlingssted for toppidrettsutøvere, med leger, fysioterapeuter og forskere i samme bygg.

LES KOMMENTAR: Sverger til kunnskap (PLUSS)

I nabokontorene sitter kapasiteter som Bjørn Hansen og Steinar Braaten. I Moens stab finnes Oddvar Brå, Atle Kvålsvoll, Siri Marte Hollekim-Strand, Kjell Ove Oftedal, Inggard Lereim, Elling Finnanger og Øyvind Sandbakk. Blant flere.

På veggene henger bilder av de største trønderske idrettsutøverne i dag. Som Petter Northug og Emil Hegle Svendsen.

Veien frem til kontorplassen i Granåsen har vært mildt sagt kronglete. Hovedæren skal Frode Moen ha. Uten ham hadde det neppe blitt noe toppidrettssenter i Trondheim.

TIPS OSS: Har du innspill til vår maktserie? Ta kontakt her

Tre ekstra år

Da Adresseavisen hadde en lignende serie om makten i trøndersk idrett i 2008, var det planlagte toppidrettssenteret tema. Håpet var at alt skulle stå klart i 2010. Årene gikk og for dem som fulgte prosessen utenfra kunne det se ut til at prosjektet sto og stampet i gjørme.

Det skulle ta tre år mer enn han trodde før alt var på plass.

– Jeg tenkte at et slikt prosjekt ville være positivt for de aller fleste. Jeg kunne ikke fatte hvem det skulle være negativt for.

Likevel møtte han motbør også fra idretten, en type motstand som det var vanskelig å forholde seg til.

– Jeg kunne ha forstått det om motstanden kom fra dem som bodde i området, eller naturvernorganisasjoner, men at det skulle oppstå motstand i idretten var helt uforståelig.

– Hvorfor tror du det var slik?

–Det handler trolig om makt og posisjoner, at noen følte at de skulle ha hatt opphavet til senteret. Det ble så mange sterke følelser at enkelte begynte å opptre irrasjonelt, etter min mening. For meg var det veldig vanskelig å forstå. Jeg brukte mye tid på det og det tappet meg for energi. Jeg begynte å ta det litt personlig.

Hans konklusjon var at det spesielt var noen fra VM-tida i 1997 som ikke klarte å ta innover seg at andre hadde tatt over og videreutviklet Granåsen. Derfor ble det grobunn for mye fraksjonsvirksomhet.

– Jeg tenkte slik: Var det et angrep mot meg? Er det slik at de ikke vil at jeg skal lykkes med å få til dette? Det var ganske tungt å forholde seg til, men jeg har lært at uansett hvor godt et prosjekt er, vil det alltid ha motstandere. Dette må man også være forberedt på.

Skeptisk til nettverksbygging

Frode Moen er kombinertløperen som ble landslagssjef. Han var i stand til å lage gull av gråstein med de fremadstormende ungguttene på det norske kombinertlaget. I all hovedsak trøndere. Etter fem år ble han Midt-Norges toppidrettssjef. Han er ingen stor fan av nettverksbygging, men sverger desto sterkere til begrepet kunnskap som et maktmiddel.

– Kunnskap er makt og mangel på kunnskap er et helvete. Dette har jeg lært fra utbyggeren i Granåsen, Hans Jørgen Wedø.

Sitatet er nærmest blitt et mantra for Moen, som beskrives som en stayer. Han snakkes opp og frem i de fleste leire, selv om han ikke er spesielt synlig utad.

Nå er maktspillet i Granåsen historie, anlegget fungerer utmerket og Moen har ingen problemer med å omgås dem han oppfattet som motstandere underveis i prosessen. Med Trondheims VM-planer står bygget i Granåsen frem som symbolet for den nye tiden, hvor optimisme har erstattet en årrekke med nedturer i VM-anlegget.

Savner trenerlivet

– Hvordan klarte du likevel å få det til?

– Det handler om kunnskap. Jeg hadde en veldig ryddig og kunnskapsrik konsulent, Harald Åge Bjørkum, som jeg jobbet sammen med, og utbygger Wedø med sitt nettverk. Uten dem hadde det aldri gått. Det handler om å være saklig og ryddig. Dessuten mobiliserte mange sentrale folk i idretten for å få til dette. Det var et stort teamarbeid som endte med suksess.

I snart ti år har Moen vært øverste leder for Olympiatoppen i Midt-Norge. Han sier at han har drømmejobben, men savner samtidig noe fra tiden da han var sjef for Norges kombinertlandslag.

– Ja, det savner jeg. Jeg savner å jobbe tett med utøvere. I utgangspunktet er det den artigste jobben jeg har hatt, samtidig er det utrolig krevende med all reisevirksomheten i sesongen. Men nå som barna begynner å bli eldre, så kan det være aktuelt igjen. Jeg føler at treneryrket er noe av det beste du kan ha.