Dette er del fem i en serie på ti der Adresseavisens film -og teateranmelder gjennom 46 år, Martin Nordvik, trekker frem sin egen ti på topp-liste over det han mener er Trøndelag Teaters ti beste forestillinger i disse årene. Nordvik presenterer en ny forestilling på adressa.no hver dag, og lørdag den 13. oktober vil han gi oss en oppsummering samt førsteplassen over to sider i kulturdelen av Adresseavisen.

Lista til nå:

Nr. 10: «Store lille Otto» (1982)

Nr. 9: «Peer Gynt» (2000)

Nr. 8: «Antigone» (1970)

Nr. 7: «Vi betale itj» (1979)

Nummer 6: «Skeiv» (1980)

Martin Shermans drama «Skeiv» var en internasjonal sensasjon da det ble kjent i 1979 – og fikk en langvarig suksess – blant annet på Broadway. Trøndelag Teaters oppsetning i 1980 var skandinavisk premiere, en sterk og god forestilling i Terje Mærlis regi. Sensasjonspreget lå i tema og handling, for her – med konsentrasjonsleiren Dachau som grufull ramme – samlet interessen seg om to fanger i den mest trakasserte gruppen: De homoseksuelle.

«Skeiv er et enormt sterkt stykke som i situasjonsriss og dialog formidler dystre påminnelser om fortidens skampletter og gir foruroligende signaler om hva som kan komme. Gjennom de rystende scenene avsløres det at ondskapen alltid ligger latent i oss og at den kan utnyttes som et fryktelig våpen….En kunne frykte at skildringen av en helt ekstrem situasjon ville avle tanker som at: Utviklingen har tross alt ført oss langt bort fra slike muligheter. Det skjer bare ikke, for stykket fører tankene ut fra det spesielle og tidfestede til det aktuelle og allmenngyldige. Selv i våre dager kommer skremmende intoleranse til uttrykk, og den retter seg mot minoriteter av alle kategorier.» Sitert fra vår anmeldelse i 1980.

Forestillingen ble karakterisert som en fruktbar provokasjon. Innledningsvis skildrer stykket et dekadent miljø i mellomkrigstidens Berlin, hvor transvestitt-entertaineren Greta gir handlingen bakgrunn og nærhet. Den lille rollen var nok til at Leif Jacobsen fikk utført en av sine magiske og innsiktsfulle ministudier.

Men det var de to hovedskikkelsene Max og Horst, spilt av Ola B. Johannessen og Frode Rasmussen, som bokstavelig talt tok de tyngste løftene. De to fangenes oppdrag går nemlig ut på å flytte en stor dunge med tunge kampesteiner fra den ene enden av scenen til den andre. Kari Gravklevs scenografi ga tilskuerne en klaustrofobisk følelse av å være innelåst sammen med fangene. Max og Horst sliter dag ut og dag inn med sitt meningsløse prosjekt med smerten jagende gjennom kroppen og svetten silende. Alltid i angst for hva vaktene kan finne på.

Midt i denne fornedrelsen – skildret med knallhard realisme – «blir det likevel plass til munterhet, mest galgenhumor forståelig nok, varme, samhørighet – ja, kjærlighet. Her opplever de to – drevet til randen av sin tåleevne – et fellesskap som tenner håp de kan leve på.»

Martin Sherman (amerikaner av jødisk familie, nå bosatt i London) har skrevet tjue skuespill – men «Skeiv» (originaltittel «Bent») står fortsatt som hans fremste drama. Og kanskje «Skeiv» også har mistet noe av sin kraft etter hvert som det tabubelagte temaet møtes med større åpenhet..

For Trøndelag Teater ble oppsetningen – bokstavelig talt et tungt løft – en kunstnerisk triumf. Etter 36 fremførelser i Trondheim, ble «Skeiv» invitert både til Festspillene i Bergen og gjestespilt på Dramaten i Stockholm – og møtt med stor begeistring.

MARTIN NORDVIK