Den siste setningen i denne romanen er oppsummerende for boka, og typisk Ferrante: Eg er død, men eg har det bra.

Leda er en fraskilt kvinne som ikke føler seg som noen god mor overfor sine døtre, og neppe er det heller. De bor i Canada sammen med sin far, hun bor alene med sine demoner.

Så innvilger hun seg badeferie. Den 47 år gamle engelsklæreren har med en bunke stilbøker som selskap til et pensjonat ved sørkysten av Italia.

Ferrantes bemerkelsesverdige suksess med den såkalte Napoli-kvartetten er i Norge etterfulgt av tre bøker i år. Først en barnebok, så romanen «Svikne dagar» - en trist og nydelig historie om en forlatt kvinne i krise, et sparsommelig kammerdrama sammenlignet med Napolikvartettens overdådige persongalleri.

Et kammerdrama er også dette, men her er mye påfallende likt tematikken i Napoli-kvartetten. «Den dunkle dottera» er skrevet noen år før Ferrantes gjennombrudd, og det ville nok vært annerledes å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Her er flere navn identiske eller til forveksling like med napolibøkene, og også her har jeg-personen to døtre som bor sammen med sin far i Canada.

Også her er det en påfallende dobbelthet i tittelen. I Napolikvartettens hovedtittel «Mi briljante venninne» begynte leseren etter hvert gi seg til å spekulere i hvem av de venninnene boka handler om som er mest briljant, i «Den dunkle dottera» (den engelske tittelen «The lost daughter» er vel bedre?) skjønner en etter hvert at det ikke er ei forsvunnet jente på stranda, men jeg-personen det spilles på.

Leda drar hver dag til stranda, observerer de andre faste – ikke minst en storfamilie med dårlige folk, underforstått at de er fra den napolitanske mafiaen Cosa Nostra.

Mens hun ser på familiens indre liv, ikke minst den unge moren Nina, datteren Elena og hennes tøydokke Nani, kretser tankene rundt hennes forhold til egne døtre; og i stadig sterkere grad – hennes fraværende mor i egen barndom – og hvordan forholdet til moren har styrt hennes livsvalg senere.

Et dramatisk høydepunkt i et udramatisk strandliv er når Elena forsvinner – hele familien begynner å lete, resten av stranden også, og til slutt er det Leda som finner henne. Det er bare én hake – dukka Nani er borte. Hvem kan være så nedrig at de stjeler ei lita jentes tøydukke?

Ja, hvem tror dere?

Siste del av boka leses med skamrødmen brennende i kinnene. Boka er godt komponert, det er godt skrevet, og er et fascinerende frempek mot enda bedre bøker mange allerede har lest.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

foto