Hun kan å fortelle historier med et driv som gjør det vanskelig å legge fra seg boka, Herbjørg Wassmo.
I «Den som ser» frydes vi over gjenkjennelse, både i motiv og måten å fortelle på, fra bøkene om den fargerike Dina og det nordnorske miljøet som var en integrert del av hennes «naturkraft». Det blir for mye dveling ved litt for like episoder, men vi både frydes og skremmes av flere klimaks, selv om det går noe på bekostning av helhetsopplevelsen.
Helga Flatland skriver suverent om smerten i en lykkelig familie
Opptakten er fortsettelsen av slutten på «Karnas arv» som kom for 20 år siden. Dina dør i brann på familiegården Reinsnes i 1890. Hun har pålagt Karna at hun i farmoras begravelse skal lese opp dennes tilståelse av at hun har drept de to mennene hun har hatt forhold til. Byrden av denne viten fører til at Karna bli psykisk syk og legges inn på hospital, «galskapens hjem», i København.
De små ting er fortsatt i fokus i Ragdes univers
Den implisitte diskusjonen om ulike metoder i psykiatrisk behandling fra slutten av 1800-tallet er vanskelig å bedømme faglig, men det bygger opp under handlingen som sådan på en troverdig måte. De psykiatriske forklaringene på Karnas «syner» integreres i det som balanserer mot det mytiske. Hun er heller ikke den eneste romanpersonen som representerer romanens tittel. «Å se» har mange fasetter.
Slik blir den trønderske bokhøsten
Menneskenes skjebner er vevd inn i hverandre - både i sanntid og over generasjoner. Ikke minst flettes Karnas skjebne sammen med stemora som følger henne til København der hun selv kommer fra. Hennes søken etter mening med livet - og kjærlighet - blir en sentral del av romanen, og impliserer blant annet en moderne diskusjon om likestilling. Så vidt.
Formidler fortielse og skam i egen familiehistorie
Det er en god karaktertegning av sterke personligheter, fortalt med dyp forståelse for det sammensatte i menneskene. Men først og fremst er det er en fortelling om pasjon som grenser til galskap. Og om sorg, intriger og raseri. Ingredienser som er drivkraft i lesing og som er litterært krevende for ikke å bli platt eller sentimentalt. Jeg tenker riktignok under lesingen at det av og til er på kanten av det sentimentale, men det balanserer.
Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN