Roar Ræstads «Sovende hunder» var en lovende debut og bar bud om et forfatterskap med potensial til å utvikle seg. Men hadde vi forventet dette?

Nå vel. Det kommer vi tilbake til.

Les intervju med forfatter Roar Ræstad her

Andre verdenskrig slutter aldri å fascinere, heller ikke i krimens verden, og Roar Ræstad - som til daglig er historielærer på Strinda videregående i Trondheim - er ikke den eneste forfatteren som har benyttet krigens mørke år som kulisse for handlingen. Philip Kerr har skrevet noen fabelaktige romaner fra Berlin, og her hjemme har både Ingar Johnsrud og Jo Nesbø skrevet bøker som har trukket veksler på krigen.

LES OGSÅ: Glimrende Fossum

Vi befinner oss fortsatt i 1942, litt etter at handlingen i «Sovende hunder» fant sted. Liket av en ung kvinne, Eldrid Valset, blir funnet flytende i Nidelva. I hånden har hun Narvikskjoldet, som ble tildelt tyske soldater som kjempet mot de allierte om kontrollen over Narvik i 1940. Hovedpersonen er fortsatt kriminalbetjent Gabriel Navarseth, sammen med kona Inga og barna Solveig og Ivar bor han i Falsens gate på Tyholt, i behagelig gangavstand til politistasjonen, som under krigen lå i Hornemansgården. Han blir satt til å etterforske saken, og ganske snart blir hans bror, Elias, fengslet, mistenkt for å stå bak ugjerningen.

Ræstad har i denne romanen blitt bedre på alt. I min anmeldelse av «Sovende hunder» trakk jeg litt for at flere av karakterene opplevdes som noe overflatiske. I denne romanen bygger han ut Navarseth; han framstår som en kompleks person, han slites mellom familieliv, tyskerne på den ene siden og lojaliteten til Norge på den andre, han oppdager ting ved sin egen familiehistorie som kan få dramatiske konsekvenser for ham. Han er en gåtefull person, og én det ikke er bare lett å like - man kan irritere seg over hvordan han neglisjerer familielivet til fordel for jobben, alt han holder tilbake for Inga, men så husker man at man er i 1942, og at Navarseth spiller et farlig dobbeltspill, og så tenker man at kanskje har ikke verden gått så mye framover på dette punktet uansett. At folk prioriterer jobben, altså.

Ræstad skriver fram et levende Trondheim, det er ikke ofte undertegnede sitter med Google Earth når jeg leser romaner, men se om ikke Ræstad tegner opp et kart over krigens Trondheim på en så forbilledlig måte at man leter opp de forskjellige stedene i dag. Spenningsnivået er også bedre denne gangen. Atmosfæren er mer klaustrofobisk, hvem er til å stole på - og hvem er det ikke? Det er blant annet en glitrende, nesten filmatisk skildring, der Navarseth flykter over hustakene i midtbyen med tyskerne i hælene.

Rystende er det også å lese om arrestasjonen av de trønderske jødene 6. oktober 1942. Forfatteren har skrevet inn virkelige karakterer, som Gerhard Flesch og fylkesordføreren i NS, Henrik Rogstad, noe som er med på å gi fortellingen større autentisitet og dybde.

Jeg hadde forventet og håpet på en stigning i kvalitet fra første roman, men dette var nesten i overkant, og jeg vil gå så langt som å si at det vil være en skandale om «Elven» ikke blir nominert til Rivertonprisen. Det er bare å rulle ned blendingsgardinene, brygge en kopp erstatningskaffe og sette seg til rette i godstolen. Der vil du bli sittende. Til boka er slukt. Jeg tenker at vi i akkurat dette tilfellet sier oss svært fornøyd med at det er noen år igjen av krigen.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN

foto