De sosiale forskjellene i Danmark er formidable. Gamle penger er i virkeligheten eldgamle, og de som forvalter dem lever i uhørt luksus, og det i hundrevis av år.

Ny stamcelleteknologi, det såkalte og diffust omtalte «programmet», gjør dette mulig. Overklassen har trukket seg tilbake fra verden, dyrker poesi, sex i ulike varianter, omgang med sine nesten like alderstegne kjæledyr, og stort sett ikke annet.

Hovedpersonen tilhører de privilegerte. Kjæresten som han skaffer seg i løpet av tumulter som starter på Nørrebro, og som innleder seks års borgerkrig i Danmark, tilhører opprørerne. Hun er en skikkelig morderisk fanatiker, støpt i samme form som siste års fremmedkrigere, slik vi kjenner dem fra media. Vår mann tier klokelig om sin formue i hennes selskap.

Dette er jo et klassisk opplegg. Når Kaspar Colling Nielsen bestreber seg på å gå utenpå dette, er det altså ved å forsøke, og jeg sier uttrykkelig forsøke, med humor som er så svart at den skal sette seg fast i halsen. Det gjør den ikke. Den løsner ikke engang fra magen.

Hovedpersonen er altså 475 år ved bokas start. Bikkja hans, litt yngre. Med ham fører han samtaler på et relativt høyt intellektuelt nivå. (Dette stamcelleprogrammet som vi skjønner også omfatter kjæledyr - og, skal vi snart se, tomater - gjør altså noe med en hunds anatomi, så den faktisk kan snakke. Slike detaljer synes åpenbart verken forlag eller forfatter er av betydning). I fiksjonen opptrer av uklare grunner også en undulat med kvalifiserte refleksjoner omkring egen endeløse tilværelse. Og som i parentes nevnt, en tomat, hvis selvbiografi verken biter seg fast i leserens bevissthet eller i dramaet som skildres.

Når språket heller ikke er av et slikt kaliber at leseren bærer over med fiksjonens logiske brister - eller som forfatteren antagelig ville sagt, dens burleske elementer - er det fort gjort å avvise romanen med at det mangler litt på at dette er fremragende litteratur.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR