Cathrine Saasen Pedersen
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I mars i år fikk jeg mitt andre barn. Samtidig fikk jeg min andre erfaring med et lite lyttende system, hvor kun de med ressurser og overskudd kan ha håp om å komme noen vei.

Den 12. april publiserte Adresseavisen Nina Persson Meeks leserinnlegg om problematikk knyttet til stramt tungebånd. Meek lister opp en rekke symptomer og utfordringer et stramt tungebånd kan føre med seg. Noen vises allerede fra fødselen, mens andre gjør seg gjeldende først senere i livet. Mye av dette var velkjent for meg, all den tid jeg har født to barn med stramme tungebånd.

Verdens helseorganisasjon anbefaler at barn, så lengt det lar seg gjøre, fullammes til de er seks måneder. Videre bør ammingen fortsette til barnet når 24 måneders alder. Norske retningslinjer sier mye av det samme. Helt fra barnet er født fokuseres det på helseeffektene av amming. Da er det bemerkelsesverdig at en såpass essensiell del av amminga, som tungefunksjonen faktisk er, skal underkommuniseres så kraftig.

Kort om mine opplevelser. Begge mine barn slet med dårlig sugetak, luftsmerter, ubehag og gulping allerede fra første dag. For å nevne noe. Begge ble undersøkt av barneleger på St. Olavs da vi var innlagt der. Ingen av dem fikk utført klipp etter første konsultasjon. Vi kava og sleit. Barna hadde vondt og jeg hadde vondt. Første gang kom en meget kyndig ammeveileder på vakt rett før vi skulle reise hjem. Hun undersøkte barnet ut fra sin kompetanse og sine erfaringer og fikk ordna med et klipp før vi reiste. Andre gang kjente jeg igjen symptomene med en gang. Denne gangen var vi heldige og fikk hjelp og vurdering av to ansatte på barsel. Begge mente at tungebåndet var stramt og måtte klippes. Den ene var med inn til barnelegen og fikk diskutert seg til et lite klipp. Uten hennes hjelp tror jeg ikke det hadde blitt utført.

For mine barn var begge disse klippene utilstrekkelige for å løse ammeproblemene. Begge barna levde sin første måned med store plager. Jeg hadde også smerter. Vi måtte bruke den første måneden av begge barnas liv til å reise rundt i byen for å få den hjelpa vi hadde behov for. Det ble lite tid til restitusjon, kos og alt det fine som burde høre barseltida til. Begge fikk utført nye klipp etter en måneds tid, og de fleste av problemene forsvant samme dag som klippene ble utført.

Dyrt har det også blitt, all den tid det meste av oppfølging vi har fått har måttet gå via det private helsevesenet. Vi er heldige som kan ta oss råd. Det kan ikke alle. Jeg blir opprørt av å tenke på at alle problemene våre kunne vært løst, med en gang og i det offentlige helsevesenet, hvis det ikke var for at innstillinga på St. Olavs er at tungebåndsklipp er «trendy». Jeg tror de færreste ber om å få utført et inngrep på barnet sitt fordi de ønsker å følge en trend.

Mitt ønske med dette innlegget er at nybakte foreldre som kommer etter meg, skal slippe å måtte kjempe mot systemet for å få den hjelpen de trenger. Min personlige mening er at det å ta denne problematikken på alvor, kan være forskjellen på 24 måneders amming og ingen amming i det hele tatt. Så kjære du som har kompetanse på å utføre klipp, ikke kall det en trend. Lytt til dem rundt deg med erfaring knyttet til amming og tungebåndsproblematikk. De som hjelper barselkvinner og babyer med ammestart hver eneste dag, men som ikke selv kan utføre inngrepet. Ikke klipp for en hver pris, men ikke vær så restriktiv at det går ut over livskvaliteten til de små nye menneskene som skal vokse seg store.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!