– Har du en sigg?
Vart du skræmt no, eller tør du ta en kaffekopp med oss, kanskje? I en velferdsstat hvor status som kjent blir mer og mer svart/hvitt, bor folk flest som oftest i sitt eget lille univers. Stedet en har mer enn nok med seg selv og sitt, og forhåpentligvis ennå råd til å betale. Men det er knapt for oss alle nå.
For oss her nederst i pyramiden er et godt naboskap og en rimelig bolig nødvendig for å overleve, men ikke gitt. «Mellamon» er eksempelvis et slikt sted, ett av to prøveprosjekter som omhandler den såkalte 3. boligsektor, allmennboliger eid av Trondheim Boligstiftelse. Nå har stiftelsen fått beskjed av kommunen at den vil bli lagt ned. Fjernet. Ut av systemet.
– Nå puster jeg. Vi føler at vi endelig har fått et bra hjem
Hva er allmennbolig, og hvorfor trenger vi disse? Allmennbolig betyr å kunne bo til en rimelig husleie som ingen andre enn beboerne selv kan profittere på i form av gjør-det-sjølprinsippet. I fellesskap gjør vi mye sjøl, hvor det meste er basert på rimelige løsninger, veldig gjerne i sterk gjenbruksånd. Vi gjør leilighetene om til hvordan vi selv vil ha de, det minste en kan kreve for å få følelsen av å få et slags eierskap til sitt eget hjem, noe en sjelden får ved å leie (dyrt) hos andre. Utvendig er det fellesskapet som rår og vi vil ha det fint rundt oss så både voksne og barn får brukt stedet tilsammans i fred og fryd.
Forpliktelsen med det å delta i et gjør-det-selv-prinsipp ligger i husleiekontrakten og selv om vi er 30 forskjellige enheter som bor her, med flerbarnsfamilier, par eller enslige i alle aldersklasser, bakgrunn, etnisitet, skolering, jobber eller livsdrømmer, har vi et mål om å få med de fleste som kan på dette fellesprosjektet det er å bo her og ikke minst vil bidra på hver vår måte. Alt etter hva tid, muligheter og helse angår.
Kommunale stiftelser har siden 70-tallet eksistert for å avhjelpe boligproblematikken for vanskeligstilte. Men er vi vanskeligstilt nok til å unngå å havne i et enda verre økonomisk uføre ved å måtte betale det dobbelte i husleie i det private markedet? Har vanskeligstilt nå blitt et skjellsord?
Bolig for alle?
Nå i en tid hvor det faktisk blir flere og flere som må selge hus og heim? Alle vet jo hvordan både leie- og eiemarkedet er og har vært altfor lenge og bedre blir det ikke om det fortsetter i det samme gamle sporet: En skakk boligpolitikk som raust gir seg selv i overkant mye bonus.
Det handler ikke lenger om at alle skal bo: Nei, det handler om de mange som er tvunget til å betjene andre sine huslån ved å leie privat, hvor noen også tjener grovt ved å bygge om stort til små enheter som leies ut svindyrt.
Dette har ført til at «sånne som oss» har gitt opp, gjort at vi blir tvunget til å prøve nye veier, noe mer kollektivt, noe mer sosialt og ikke minst rimeligere enn dagens prisnivå.
Dette er hva Trondheim Boligstiftelse har ordna for oss. Dette er hva de har jobba hardt for å få til, og nå skal de bare legges ned for enhver pris? På tide for Trondheim kommune å tenke nytt nå, være med på å forandre en boligpolitikk som river beina under folk. Gi oss som ennå har ressurser, muligheten til å konsentrere oss om annet enn det essensielle det er i det å kunne bo. Vi skal jo også leve.
Flyttespøkelset klør oss igjen i nakken. Hvor skal vi nå? Det er lite hummer og kanapeer å spore på langbordet i bakgården her, men vi har i det minste et hjem. Eller har vi?
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
I strupen om het, politisk potet: – Kommunen feilinformerer og holder tilbake info
Et feilgrep å oppløse Boligstiftelsen
Kommunens direktører er ikke folkevalgte