Jeg er vernepleier, jeg brenner for jobben min som er å hjelpe personer som er så uheldig å få demens til å leve aktive, givende og meningsfulle liv. Jeg har jobbet innenfor demensomsorgen i lang tid, og vært med på faglige og ideologiske skifter flere ganger enn jeg kan telle. Det jeg kan slå fast er at det finnes uhorvelig mange flinke folk som deler mitt faglige engasjement, og som jobber mot samme mål; at personer med demens skal få leve verdige og meningsfulle liv i alle faser av sykdommen.
Det jeg også kan slå fast er at de rammene dette skal skje under har endret seg drastisk fra jeg trådte mine nyutdannede vernepleiersko og fram til nå. Det vi skal kunne, og det vi skal gjøre for folk som lever sine liv på sykehjem er veldig annerledes i dag. Etter samhandlingsreformen ble svært mange oppgaver som før ble utført på sykehus og i spesialisthelsetjenesten overført til oss i kommunen. Man kan mene mangt om dette, og jeg tenker at det å få være i ro og få nødvendig behandling der du bor kan være riktig og trygt. Det er imidlertid et problem med dette politiske valget. Ressurser og kompetanse ble ikke overført til kommunehelsetjenesten. Det virker heller ikke som om politikerne har tatt innover seg hvor syk man er når man flytter på sykehjem. De flotte, gamle folkene jeg møtte på sykehjem i mine nyutdannede vernepleiersko på midten av 90-tallet får ikke sykehjemsplass i dag.
I takt med nye oppgaver og sykere pasienter har ansatte på sykehjem ervervet seg mengder av ny og viktig kompetanse, helt uten de rammene som finnes i sykehus og i spesialisthelsetjenesten. Ansatte på sykehjem har ingen lege å støtte seg på de fleste av ukens sju dager, og ved akutte hendelser er det en hardt presset legevakttjeneste man støtter seg på.
Alt dette vet politikerne. Det vet hvor hardt presset ansatte og brukere av tjenesten er, det er ingen hemmelighet at bemanningen er marginal – og at det skal godt gjøres å dekke åtte svært syke menneskers behov alene på senvakt. Behovene er mangfoldige, og strekker seg langt utover de rent medisinske. Man blir tvunget til å gjøre umulige valg. Et eksempel på dette er når man skal hjelpe pasienten som har kommet til livets alle siste fase med den ro og verdighet dette krever, samtidig som man skal hjelpe kanskje tre pasienter med demens og sterk angst. Da må man faktisk velge å stenge disse tre personene ute når de vil bli med inn til den døende pasienten. Angsten kan da bli så sterk at den ender i utagering og vold, både pasienter imellom og rettet mot ansatte. Dette er valg man som helsearbeider må gjøre hele tiden, og man gjør det hver dag, og man må ta valg mot bedre vitende hver dag. Alt dette vet politikerne.
Hva ville du gjort?
Det er rapportert, det blir skrevet avvik og skademeldinger, det blir meldt tjenestevei, det kommer fram i mediesaker, og mens vi sier fra og sier fra, løper og løper ansatte mens vi vet at mange av de umulige valgene vi må ta tvinges frem av marginale rammer. Ansatte i helsesektoren er kjent for å ha god strekkeevne, vi tøyer oss og tåler, vi sier fra, men opplever ikke å bli tatt på alvor. Tvert imot blir vanskelige valg og umulige situasjoner gjort til en personlig sak, og et personlig ansvar. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått beskjed om «å organisere dagen bedre» når jeg sitter over arbeidstid for å få skrevet ferdig dagens rapport.
Jeg tenker at alle alvorlige saker som er løftet frem i media den siste tiden er et symptom på en systemsvikt. Denne systemsvikten opplever jeg å bli møtt med triste fjes og dype sukk i media, men helt uten politisk vilje til endring. En skål med frukt og vaniljesaus derimot! Her så vi politisk mot og handlekraft, og en hurtigbehandling av saken man knapt har sett maken til. Hvorfor blir ikke systemsvikt, vold, overgrep og sviktende behandling møtt med det samme motet og den samme handlekraften?
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Var det bare en storm i vaniljesaus?
Fikk lovnad om støtte, nå kan Trondheim miste over én milliard: – Resultat av den situasjonen vi er i
Uten BPA hadde ikke hverdagen gått rundt