Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund

Vogna til søstera mi var stappfull. Tomflaskejakten på Bærumsmessa en ettermiddag ga 61 brusflasker. Nå bar det til butikken for å pante.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Ut av butikken kom jeg 46 kroner rikere. For en gutt på 10 år i 1981 var det mye penger. Så vidt jeg husker, gikk pengene til min aller første LP-plate, The Beatles in Italy.

I 1986 steg panten fra 75 øre per flaske til 1 krone. Etter det har ikke panten økt. (Bortsett fra de større flaskene, som fikk en liten økning utpå nittitallet.)

Hadde mine barn samla like mange flasker som jeg gjorde i 1981, hadde de sittet igjen med en gevinst på 61 kroner. Hadde panten holdt tritt med prisstigningen, skulle de fått 140 kroner. I 1981 fikk jeg tre Bugg eller sju kuletyggis for en flaske. I dag er det omtrent bare Trygve Hegnar som bøyer seg ned og plukker opp ei krone om han ser den på gata.

Likevel er nordmenn i verdenstoppen når det gjelder å pante flasker. Men ikke like gode som vi burde være. Faktisk hiver vi over 18 millioner pantbare plastflasker og aluminiumsbokser i naturen – hvert eneste år. Det er 49 000 om dagen. Disse går også under radaren til uteliggere, romfolk og andre som tråler parkene våre på jakt etter pant. Hadde vi pantet disse flaskene i stedet for å forsøple naturen, ville vi tjent 18 millioner kroner. I tillegg kaster vi svært mange pantbare flasker og bokser i søpla i stedet for å ta dem med til butikken. Vi kaster panteflasker verdt nærmere 140 millioner kroner – hvert år!

Vi har for god råd til at vi gidder å bry oss om ei krone her og ei krone der. Men, hvis du ikke trenger pengene, er det andre som trenger dem. Røde Kors er en av organisasjonene du kan gi pantepengene til ved å trykke på «gi bort»-knappen på automaten. I et intervju med Aftenposten nylig sa Røde Kors at de kunne hjulpet svært mange for 140 millioner kroner.

Det er på tide å heve panten skikkelig, så vi får slutt på at aluminiumsbokser og plastflasker hives i søpla og naturen. Forsøpling av naturen er et stort problem. En boks bruker over 200 år på å brytes ned, mens en plastflaske bruker over 450 år. Når plastflasker brytes ned, dannes det bitte små plastbiter som fisk og fugler gjerne spiser. Sånn får vi plasten inn i næringskjeden og dermed oss selv. Men, det er ikke bare små plastbiter dyrene spiser. For et par år siden fikk vi inn bilder av en torsk tatt i Oslofjorden, med en ølboks i magen. Torsken var i ganske dårlig form og ble fanget med hendene.

En annen viktig grunn til å samle inn den brukte aluminiumen og plasten, er at vi kan resirkulere den. Det å kaste det i naturen eller søpla er ressurssløsing. Når det kastes i søpla, forbrennes det, og vi får varme. Men det hadde vært mye bedre for miljøet om vi lagde nye flasker og bokser av det.

I Sofienbergparken, rett ved der jeg bor i Oslo, er det uteliggere og romfolk som samler inn øl- og brusboksene. Sånn tjener de seg noen sårt tiltrengte kroner, samt at de bidrar til å holde parken litt renere. Det som ligger igjen, er de store mengdene engangsbokser, glassflasker og plastflasker som har kommet uten pantemerket de siste årene.

For to år siden foreslo Miljødirektoratet å heve panten i Norge. I to år har forslaget støvet ned i en skuff. Det er på tide Vidar Helgesen åpner den skuffen og øker panten til fem kroner, minst.

I tillegg kan han komme med påbud om at all drikkevare-emballasje skal inn i pantesystemet. Da får vi tatt vare på viktige ressurser som kan brukes om igjen, noen kan tjene seg noen kroner, og vi slipper forsøplinga av naturen.