Derfor blir jeg ekstra følsom i jula

Jeg er oppdratt til at vi pynter juletreet på lille julaften, ikke før. Mamma har pynta det ene treet, jeg og mine søstre det andre. Vi pynta gjerne såpass sent den 23. desember at vi ikke ble ferdige til grevinnen og hovmesteren rulla over skjermen. Vi måtte ta en pause for å se denne sketsjen.

Nå pynter jeg mitt eget juletre, i Oslo, der jeg bor med samboeren min. Siden vi ofte feirer jul andre steder enn hjemme, blir det til at treet pyntes et par uker før det tradisjonen tilsier. Jeg bryter ikke med tradisjonen fordi jeg hopper over advent, men treet er for viktig for meg til å ikke pyntes.

For to år siden pyntet samboeren min Joachim og jeg samme juletre for første gang. Nå henger pynten han har tatt med seg gjennom livet, det han har arvet eller på andre vis fått, på samme tre som min. Mange meter med tynne glitterstrimler strekker seg fra bunnen av treet opp mot stjerna i toppen.

Mye av juletrepynten er skikkelig fin. Men det er jommen meg noen stygge ting også! Men det hører også hjemme i jula. På det ene treet hjemme hos mamma og pappa henger noe min eldste søster laga en gang, som i førti år bare har vært kjent under navnet «vaskedama». Ikke den fineste pynten, men ingenting har vi ledd så mye av som den, hvert år den har kommet på treet.

Fra savn til glede: Min stressfrie julefeiring!

Vær et medmenneske i julen

Den eldste pynten på treet mitt har jeg arvet av min mormor. Hun ble født på julaften i 1912. Hun var bare et barn da spanskesyken kom, i kjølvannet av første verdenskrig. Hun fikk barn under andre verdenskrig, og i årene etter. Hun døde året før jeg ble født, så vi møttes aldri. Jeg har ofte tenkt at vi har levd, og lever, med ganske ulike forutsetninger. Én ting forener oss: Vi pynter til jul på lik måte. Hun på bygda nord i Trøndelag, og jeg rett ved T-banen på ring 3 i Oslo.

En av kulene som henger på treet er knallblå, med detaljer i gullfarge. Den kommer fra Palestina, og var en gave Joachim fikk fra sin arbeidsgiver i fjor. Å henge den på treet i år, for å feire en gutt som ble født for 2000 år siden i Betlehem, som ligger i Palestina, fikk en annen betydning i år. For i år er julen i Betlehem avlyst. Bildene og fortellingene som kommer fra Gaza gjør at det går kaldt nedover ryggen. Jeg skulle ønske hele verden kunne synge og ønske hverandre «god jul» som om alle faktisk kunne få en god jul. Sånn er det ikke. Men, vi glemmer ikke Gaza selv om vi feirer jul.

Den nyeste juletrekula kjøpte jeg i Bergen i fjor, en jordklode, som minner meg om at kanskje Gud ser oss slik? Litt på avstand, som en blå kule fylt av mennesker som lever side om side. Et slikt bilde på Gud, og et slikt bilde på jordkloden, minner om det store ansvaret vi som mennesker har – for å forvalte kloden og ta vare på hverandre. Når alt kommer til alt er det nettopp dette vi har: kloden, og hverandre.

Er jula avlyst i år?

Kanskje er det derfor jeg blir ekstra følsom i jula? Julebrusen til Dahls kan få meg til å bli sentimental, jeg begynte plutselig å gråte under dokumentaren jeg så om Kong Harald på NRK rett før jul, og jeg tenker ekstra mye på dem som har mista noen det siste året. For jula handler jo om alt dette. Om alle som har vært før oss og alle vi som er på denne kloden akkurat nå. Det handler om den lille ungen som ble født en gang for kjempelenge siden. Den handler om mormor, Gaza, nevøene og niesene mine, alle som ikke har noen å feire jul med, klima, samlivsbrudd, at jeg skal gifte meg før neste jul, at noen ikke har råd til å feire jul. At jeg en gang må feire uten dem jeg er glad i, eller at de må feire uten meg.

Jula handler dermed på en måte om alt som er viktig for oss, som enkeltpersoner og som menneskehet. Utfordringen jula gir oss er å bry oss om hverandre. Når vi i morgen feirer at Jesus ble født, og Gud ble menneske, er det et uttrykk for at vi kan se et snev av Gud i alle mennesker. Det gir meg tro på at håpet finnes, når vi som mennesker klarer å ta vare på hverandre.

Gledelig jul.