I en artikkel i VG tar Ap-politiker Leon Bafondoko til orde for behovsprøvd oppholdstid i barnehagen og skisserer en ordning der foreldre kun får ha sine barn i barnehagen mens de er på jobb. Utspillet kom som en reaksjon på oppslag i samme avis om at mange foreldre sender barna sine i barnehagen på feriedager, slik at de selv får «voksentid». Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fra Bafondokos eget parti var raskt ute og svarte at det er uaktuelt å innføre en slik ordning, og at staten ikke skal blande seg inn i hva foreldrene gjør mens barna deres er i barnehagen.

Selv om vi ikke umiddelbart støtter Bafondokos forslag, er vi som profesjon glade for at noen endelig tar til orde for at barnets stemme må løftes i barnehagedebatten, og ikke bare foreldrenes og deres behov. Vi mener videre at diskusjonen rundt antall timer et barn bør være i barnehagen i løpet av en uke må ses opp mot bemanningsspørsmålet.

Vi som jobber med barn og unges opplæring og utdanning, er opptatt av kvalitet i barnehagetilbudet. Rammene barnehageeier gir barnehagene for drift og bemanning, har avgjørende betydning for hvilken kvalitet man kan tilby. Med de siste års oppslag om bemanningskrisa i barnehagesektoren, med høyt sykefravær og sviktende rekruttering, bør det ikke komme som en overraskelse at kvaliteten er redusert. Utspillet fra Bafondoko kan derfor være et kjærkomment oppspill til en nasjonal diskusjon om hva slags barnehager vi skal tilby. Skal barnehagen være et pedagogisk tilbud og utgjøre starten på utdanningsløpet, slik gjeldende barnehagelov slår fast, eller skal vi nøye oss med at barnehagen er et oppholdssted for barna mens foreldrene er på jobb eller gjør andre ting?

I dag er det dessverre slik at mange barnehager ikke klarer å tilby et forsvarlig pedagogisk tilbud fordi bemanningen er for lav. Det skyhøye sykefraværet i sektoren må ses i sammenheng med den belastningen det er å jobbe underbemannet i et yrke som krever styrke til å stå i både fysiske og emosjonelle belastninger. Når man jobber med mennesker, kan man ikke utsette gjøremål eller la noen vente til neste dag. Både yrkesstolthet og samvittighet gjør at man over tid strekker seg mye lenger enn man burde, og for mange ender dette dessverre i sykmelding. Av de mange oppgavene som venter, sier det seg selv hvilke man prioriterer: Primærbehovene må dekkes først, og den pedagogiske opplæringa sosialt eller faglig kommer i neste rekke.

Under høstens valgkamp var vårt hovedkrav til lokalpolitikerne i Trondheim at bemanningsnormen for barnehage må innfris i hele barnehagens åpningstid. De fleste partiene uttrykte enighet med oss i dette kravet, men vedtatte kommunebudsjett for 2024 gir ikke rom for å innfri forsvarlig pedagogisk bemanning. I skolene rapporterer våre medlemmer at barnegruppa som kommer over fra barnehagen har endret seg de siste årene, med mer utrygghet, uro og tilpasningsvansker. Vi kan ikke få gjentatt det ofte nok: Forebygging av vold og uro i skolen må starte i barnehagen. Og da må det gis et pedagogisk godt tilbud.

Vi i Utdanningsforbundet Trondheim ønsker derfor at Trondheim kommune nå våger å ta diskusjonen som Bafondoko sparker i gang: Dersom vi som samfunn ikke har råd til full barnehagedekning med lange åpningstider som imøtekommer foreldrenes krav og ønsker, kan vi da gjøre noe med åpningstidene? Bør vi gjøre som i Sverige og innføre et begrenset antall timer hvert barn får tildelt? Hvordan bør vi innenfor den begrensede økonomiske rammen organisere barnehagetilbudet til det beste for barna?

Offentlig sektor er under press. Vi blir flere eldre som skal ha ytelser og færre som kan bidra inn til felleskassa. Om ikke friske midler kommer til sektoren, blir vi nødt til å tenke nytt for å sikre et kvalitativt godt pedagogisk tilbud i barnehagene og med det sørge for at våre yngste rigges for skolegang og samfunnsliv. Uansett om man lander på enighet med Bafondoko eller finner alternative løsninger: Barnehagene våre skal først og fremst rigges for barna.