Det er stort, det er flott og det blir av flesteparten beskrevet som en katastrofe. Er det så ille? Dette er min historie – 651 dager etter første klikk.

Jeg klikka så mye at pasienten døde. Ja, det hører med til historien at det var en fiktiv pasient i en øvingssituasjon, uka før vi kommuneansatte i Trondheim skulle gå på lufta med Helseplattformen. Svetten piplet, og blodtrykket gikk helt bananas av tanken på at jeg hadde merket søskenbarnet til Petter Ås og Marte Kirkerud som avdød.

Etter noen bønner til samtlige religiøse overhoder, en hel del klikk og en kjapp omstart, så var han igjen i levende live inne i den episke øvingsdatabasen. Jeg vet, per dags dato, ikke hvordan jeg klarte å ta livet av den stakkars Gaute Butan.

Heldigvis har det aldri skjedd igjen. Om det mot formodning skjer, har jeg fått kontroll på hvordan den tekniske gjenopplivningen kan gjøres både raskt og fritt for komplikasjoner.

Vi har sett både fakkeltog, avisoppslag og høylytte protester fra ansatte og ekspertstemmer med begrenset kjennskap til plattformen i praksis. Selv klinisk etikkomité ved St. Olavs hospital skrev i en kronikk at det var på tide å ta diskusjonen om livsforlengende behandling for Helseplattformen gjør mer skade enn godt. Så langt har de alle talt for døve ører. Jeg skjønner frustrasjonen. Det hører likevel med til historien at overgangen ikke har vært like negativ for alle. Noen steder fungerer det faktisk – selv om det har vært en del knot.

Jeg kjenner meg igjen i Morten Dragsnes, avdelingssjef for ambulansetjenesten ved St. Olavs hospital, som fastslår at det kanskje ikke er stuerent å snakke positivt om Helseplattformen. Den rådende kulturen forutsetter en grunnleggende negativitet – positivitet møtes med tvil.

Selv har jeg flere ganger opplevd å måtte forsvare det faktum at jeg opplever en enklere arbeidshverdag. Det er utfordrende å stå frem som positiv, men nå tar jeg en for oss på laget som har trua. Sett fra mitt perspektiv fungerer Helseplattformen helt greit for meg og min arbeidshverdag. Det er enklere å journalføre, i tillegg til at ting har blitt mer strukturert.

Det har tatt tid å komme hit. Helseplattformen er så enormt stort at selv 651 dager etter at jeg gikk på lufta, er det tilnærmet umulig å kjenne til alle mulighetene som finnes. Jeg lærer stadig vekk nye ting. Klikk her og der – wow, dette visste jeg ikke at det var mulig. Små ting, men du verden så mye mestring jeg følte da jeg sist fredag fant en ny måte for å gjøre det tungvinte på en langt mer effektiv måte allerede fra første klikk.

Noen vil kanskje hevde at dette er min egen feil, men jeg skal ikke underslå det faktum at vi såkalte sluttbrukerne selv har tatt stort ansvar for å finne ut av det store universet som mange fryktet ville føre til klikk-fatigue.

Om jeg hadde besvart medarbeiderundersøkelsen om Helseplattformen i dag, hadde jeg nok ikke vært så kritisk som jeg var i slutten av juni 2023 da jeg svarte på den. Jo mer jeg finner ut av, jo mer effektivt jobber jeg. Også jeg har lirt av meg noen saftige gloser ved mer enn én anledning.

Feilene må rettes, og kompetansen må økes. Det jobbes hardt med nede på kontorene til Helseplattformen på Brattøra. I 2022 fikk Helseplattformen en halv million i bot fra Arbeidstilsynet. Det er mange som jobber hardt for å få det til å fungere. Ansatte i Helseplattformen har opplevd nedlatende blikk og snerpete kommentarer når de går med sekk med logo eller forteller hvor de jobber.

Helseplattformen er langt fra perfekt, men det kan jeg ikke si at de to siste journalsystemene jeg arbeidet i var heller. Og du! Om du er en av dem som er ufin mot folk som prøver å gjøre en god jobb med Helseplattformen – ta deg en bolle stappa full av gluten. God helg!

Oscar Aaslund Hovin jobber som helsefagarbeider i Trondheim kommune, i tillegg til å være tillitsvalgt. Som fredagsspaltist representerer han seg selv og sine egne meninger.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!