Da jeg leverte masteroppgaven min i juni, var jeg helt sikker på at jeg ville være i jobb fra høsten av. I alle fall innen året var omme. Nå er det kun 29 dager igjen av året, og jeg er fortsatt uten arbeid.
Avslagene renner inn, og alle begrunnes med at jeg har for lite arbeidserfaring. Det er et frustrerende argument, selv om det dog er forståelig. Jeg har ikke særlig mer erfaring enn å ha jobbet deltid ved siden av studiene, og vært en måned i praksis. Selvfølgelig er det et tryggere valg å ansette en gammel ringrev, som har vært i gamet siden før jeg ble født. Jeg har ikke problemer med å forstå det. Jeg undres likevel over hvordan man som nyutdannet skal komme seg inn på arbeidsmarkedet. Når kommer jeg til å føle at noen har tro på meg som riktig arbeidstaker til ei stilling – til tross for denne manglende erfaringen jeg ufrivillig besitter?
Jeg tror ikke jeg sitter alene med denne frustrasjonen. Jeg vet det er mange i min situasjon; nyutdannede, motiverte og engasjerte, men uerfarne, unge mennesker, som ikke kommer noen vei. Det føles av og til ut som at det skumleste en arbeidsgiver kan gjøre, er å ansette noen med lite erfaring, men med enorm arbeidslyst og motivasjon. Hjelp. Tenk å ansette noen som er sugen på å lære, tenke nytt og bidra til utvikling. En klump med ubrukt leire, som kan formes akkurat i den fasongen og retningen det måtte være behov for. En skulle jo tro at det var arbeidsgivers største drøm.
Det er en gjenganger i stillingsutlysningene at alle kvalifiserte oppfordres til å søke. Et eksempel fra Trondheim kommune, sier følgende «Trondheim kommune legger til rette for mangfold, og våre ansatte skal gjenspeile byens befolkning. Vi oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, religion, etnisitet, eller hull i CV-en.». Selv de med hull i CV-en oppfordres til å søke, noe som er raust og for så vidt helt på sin plass av Trondheim kommune. Likevel er arbeidsmarkedet i byen et utfordrende terreng for den som, dessverre, ikke har jobbet med saksbehandling og rådgivning i minst 10 år.
Kanskje har jeg hatt urealistiske forventninger til jobbsøkerprosessen, og at jeg nå skriver dette innlegget i ren affekt på grunn av mange avslag den siste tiden. Likevel skulle jeg ønske at flere arbeidsgivere hadde turt å satse på oss, fremfor å frykte oss. Til neste års halloween-feiring skal jeg møte opp som meg selv – en nyutdanna og engasjert, men uerfaren arbeidssøker, som virkelig har lyst på jobb. Da tror jeg mange arbeidsgivere kommer til å bli redde.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Trøndersk næringsliv må våkne opp
SSB: Høyere utdanning lønner seg ikke for alle
Norsk helsevesen innfører aktiv dødshjelp