16. oktober i Brussel, i hjertet av Europa, ble to svenske menn brutalt skutt og drept av en islamsk ekstremist. Gjerningsmannen, som nå er skutt og drept av belgisk politi, publiserte en video hvor han på arabisk sa «jeg har hevnet muslimer og drept tre svensker». En tredje svenske ble nemlig skutt og alvorlig skadet under terroren. Belgias statsminister, Alexander De Croo, understreket på en pressekonferanse at terroristen rettet seg spesifikt mot svensker. Den svenske terrorforskeren, Magnus Ranstorp, sier at han er forskrekket, men ikke forbauset, over drapene på de svenske statsborgerne. Hvorfor? Det er, mildt sagt, vanskelig å ikke koble angrepet på svenskene opp mot Sveriges mange tilfeller av koranbrenning. Hvorvidt dette alene var bakgrunnen for terroren kan vanskelig stadfestes med absolutt sikkerhet, men det fremstår klart at brenningene av Koranen er en stor del av årsaksbildet. Hvor absurd og rystende er det ikke å tenke på at noen uskyldige mennesker kan bli drept på grunn av at deres statsborgerskap tilhører et land som står opp for, og beskytter, ytringsfriheten?
Det var ikke meg sponsorene betalte for
Norsk toppidrett trenger landslagsmodellen
Jeg synes det er alarmerende å tenke på at dette angrepet like godt kunne forekommet utenfor Ullevaal stadion hvis det var en kamp mellom Norge og Sverige. Man kan ikke som en svensk statsborger gå rundt og frykte for sitt liv i utlandet, dersom man har på seg klær i svenske farger eller på annen måte «avslører» seg som svensk. Hvor langt skal det gå før vi alle forstår og handler etter det alvoret som disse sakene representerer? Dette er ikke første gang slike hendelser har forekommet, langt derifra. Vi husker alle blant annet terroren mot Charlie Hebdo, hvor tolv personer ble drept og elleve såret etter at magasinet hadde publisert Muhammed-karikaturer. Mange andre hendelser kan bli nevnt.
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle
Motsetningene kan bli så store at splid og uvennskap skaper uutholdelige forhold
Var virkelig alt så rosenrødt?
Skal undertegnende også begynne å frykte for livet? Jeg har skrevet flere innlegg i store medier hvor jeg, med hjelp av det juridiske rammeverket, viser til at brenningen av hellige skrifter ikke er et brudd på ytringsfriheten. Jeg forsvarer selvsagt ikke de som utøver disse handlingene, men tar med rette til orde for at man ikke kan forby slike ytringer. Vil dette føre til et angrep rettet mot meg i fremtiden? Dette er jo i utgangspunktet et helt latterlig spørsmål, og en bekymring som bør være ikke-eksisterende. Dessverre er det blitt et naturlig og relevant spørsmål å stille seg.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!