Det store antallet skredhendelser det siste året har minnet innbyggerne i Trøndelag på hvor skjør vår tilværelse kan være. I februar måtte hele 52 personer evakueres fra Inderøy grunnet en jordskredhendelse. Mars brakte med seg et leirskred i Flatanger, mens april så et mindre jordskred i Orkland. I juli raste det igjen, denne gang over jernbanelinjene i Meråker, og samme område ble rammet av et jordskred langs E14 i august. E6, mellom Berkåk og Ulsberg, måtte midlertidig stenges grunnet jordskredfare, og også Dovrebanen måtte tas ut av drift i juli på grunn av lignende skredhendelser. Dette er bare noen eksempler på mange små og større ras og skred som skjedde i Trøndelag i år – særlig under ekstremværet Hans.
I årene som kommer kan vi forvente et villere og våtere klima med mer nedbør og ekstremvær. Dette vil også øke sannsynligheten for flere ras og skred. I kjølvannet av det tragiske leirskredet i Gjerdrum har det vært mye diskusjon om kommunens ansvar for å fange opp og avdekke risikoen for ras. Selv om mange områder – særlig i sentrale strøk – er kartlagt allerede, krever en kartlegging av alle relevante områder store menneskelig og økonomiske ressurser.
Kostholdsråd som skaper hodebry
I en nylig gjennomført studie, som er finansiert fra Nordforsk, har vi sett på hvordan små kommuner i Trøndelag håndterer risikoen knyttet til skred. Det vi avdekker er at kommunene har et større søkelys på klimatilpasning og skredrisiko enn før. Samtidig opplever kommunene at de har blitt pålagt flere oppgaver og et økt ansvar samt at myndighetenes styring har blitt langt mer detaljert når det gjelder krav til hvordan kommunene skal håndtere disse oppgavene. Økt risikokartlegging, mer tidkrevende administrasjon og behovet for ekstern hjelp har resultert i stigende kostnader.
Dette har satt ekstra press på allerede belastede administrative enheter, spesielt i små kommuner, som opplever at de ikke får tilstrekkelige ressurser for å håndtere det økte ansvaret. I tillegg opplever kommunene et økende behov for å opprette nye stillinger. Likevel, ifølge våre kilder, er det en betydelig utfordring å rekruttere personer med nødvendig ekspertise som er villige til å arbeide i deres kommuner.
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle
Dette komplekse bildet har ført til en situasjon hvor små kommuner står overfor en større mengde arbeid og ansvar knyttet til klimatilpasning og håndteringen av risiko knyttet til skred og andre klimarelaterte hendelser. Studien antyder også behovet for økt støtte, ressurser og tverrfaglig samarbeid for å håndtere disse utfordringene effektivt.
Utfordringene står i kø i årene som kommer – spesielt når det kommer til fordelings- og prioriteringshensyn. Hvordan argumentere for økte midler til skredforebygging når man må konkurrere med områder som helse og utdanning, som også er av kritisk betydning for samfunnet? Slike prioriteringer er utfordrende for små kommuner med begrensede ressurser og krever kloke valg og nøye planlegging for å sikre samfunnets trygghet og velferd.
Studien viser også verdien av den lokale kunnskapen som innbyggerne i små kommuner besitter. Innbyggerne leser naturen og er observante på endringer i terrenget, elver, tre-hellinger, vegetasjon, vanngroper og vannmengder i bekker som kan varsle om økt risiko for skred. Disse observasjoner meldes ofte inn til kommunen, som må ut og vurdere rasrisikoen. Mange innbyggere tar selv grep for å forebygge utglidninger, oversvømmelser og bekkefar med mye vann. Dette kan være enkle, men avgjørende tiltak som å fylle grus og stener i bekker, bygge snøkanaler slik at smeltevannet tar en annen vei, sørge for å opprettholde naturlige avrenningssystemer eller låne naboens gravemaskin for å fjerne kvister og busker som sperrer for vanntunneler.
Skal det bli «andre boller» på St. Olav?
Finner innbyggerne avvik er det viktig at de kan forholde seg til et kommunalt varslingssystem som kan frembringe geologiske undersøkelser og sikringstiltak. På denne måten kan kommunene redusere sårbarheten og minimere skadene i tilfelle en skredhendelse skulle oppstå. Denne kollektive innsatsen mellom kommuneadministrasjon og innbyggere er en viktig del av engasjement og involvering i klimatilpasningsarbeidet. Innbyggerne tar del i fellesskapsinitiativer for hvordan vi best kan beskytte oss selv og våre nabolag.
Vi må alle ta del i dette felles ansvaret for å sikre at vi lever trygt og bærekraftig der vi bor. Ved å ta ras og skredtrusselen på alvor og handle deretter, kan vi bygge sterke og motstandsdyktige samfunn som er bedre rustet til å møte fremtidige utfordringer. Det vil kreve et tett samarbeid mellom myndigheter, eksperter, lokale organisasjoner og – ikke minst – innbyggere. Det er viktig å oppmuntre til kunnskapsdeling og å dra nytte av ekspertise på området. Samtidig er det viktig å anerkjenne og bevare lokalkunnskapen og de lokale praksisene som bidrar til trygghet i de små kommunene. Ved å jobbe sammen kan vi styrke vår evne til å forstå og håndtere trusselen på en mer effektiv måte.
Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? / Facebook