Det er en lysning i skogen, på kanten av byen, som bare jeg vet om. Jeg pleier å gå dit, når jeg må trekke pusten og tenke meg om. Jeg husker godt den dagen, på sensommeren i 2018. Såret i hjertet har grodd nå, men ikke såret i skogen. Vi hadde kommet hjem fra tidenes sommerferie. Fire uker i Lofoten. Naturopplevelser og avkobling i verdensklasse. Vi er så heldige som har disse ukene hver sommer. Likevel – jeg kjente at jeg måtte ut. Ut for å kjenne lukta av trøndersk myr. Lukta av å komme hjem. Nyte den siste roen, før hverdagens mas og rutiner tar fatt.
Den eldste jenta mi blir med, hun elsker også skogen. De beste samtalene har vi der. Vi skal gå til «Den Hemmelige Plassen». Et sted i Tillermarka hvor vi har påbegynt en liten gapahuk. Vår plass. Alle sin plass, hvis man kan finne den. Men det som møter oss er sjokkerende. Skogen hvor plassen vår lå, er borte. Hugget bort. Alt som står igjen er en blå IKEA-pose med noen vedkubber, som vi hadde satt igjen. Datteren min spør hva som har skjedd, og lurer på hvorfor jeg er så stille. Jeg klarer ikke å svare. Det er like før jeg knekker sammen. Hun kan heller ikke se mine tårer bak solbrillene.
Synet av fersk skoghogst kan være brutalt. Vi går hjem, rystet og lei oss. Bare minnene om «Den Hemmelige Plassen» er igjen. Jeg får lyst til å slå inn døra til grunneier, spørre om dette virkelig var nødvendig. Før, etter hvert, den rasjonelle delen av hjernen kobler inn. Jeg forklarer datteren min, at det egentlig er vi som har tatt oss til rette, og at skogen vokser opp igjen. Det kommer bare til å ta mange år. Og at slik har skogen blitt drevet og høstet av i tusener av år. Vi får finne oss en ny plass.
Dette turområdet i Trondheim kan forsvinne: - Det er rasering
Tillermarka er ikke som Bymarka og Strindamarka. Vi har ingen serveringshytte. Her er ingen oppgrusede turstier, eller belyste skispor. Ingen topper eller utsiktspunkt. Piler med avstandsberegninger. Hit er det ingen valfarting på godværsdager, med parkeringskaos og betaling for å gå i marka. Her går man ikke i kø på søndagsturen. Vi har et lite sti-nettverk, hvor vi både går på tur, løper, sykler og går på ski, men først og fremst har vi masse uberørt natur hvor vi kobler av. Det er et rikt dyreliv her, som er både observert og dokumentert. Og finest er marka når man beveger seg utenfor stien. Allerede fem minutter fra husdøra mi, kan det kjennes ut som jeg er i villmarka. På Bjørnmyra, vinterstid, kan man få følelsen av å være på vidda på høyfjellet. Det er både mitt pusterom og paradis. Og det er nå som vi står i fare for å miste nærskogen vår, at jeg kjenner hvor ufattelig mye den betyr. Mine barn har mange av sine viktigste og beste barndomsminner fra Tillermarka. Det har de selv sagt.
Trondheim kommune, en «bestilling» på 1000 dekar høres så utrolig arrogant ut. Tillermarka er ikke en vare i en nettbutikk man bestiller eller sletter. Utsletter. Den beslutning dere skal ta, kan ikke være av det forhastede slaget. Ei heller uutredet. Dere står i fare for å skrive dere selv inn i historien. En historie om ubegrunnede beslutninger og mangel på perspektiv. Et lengre perspektiv. Trærne kommer ikke til å vokse opp igjen. Dette er en avgjørelse for evigheten. Bruk sommerferien og fridagene som kommer, til å slå opp ordene «irreversibelt» og «uerstattelig». Dere kan bare ikke gjøre det. Jeg kommer ikke til å klare det. Det er så vidt jeg klarer å skrive det.
Tillermarka må bevares som turområde
Hvis dere fremdeles ikke forstår det, legg søndagsturen til Tiller, så skal jeg vise dere. Vise dere hvor vakkert det er her. Her finnes både uoppdagede perler, gull og hemmelige plasser. Jeg er lett å finne. Dere finner meg, lenket fast, ved den lysningen, som bare jeg vet om.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
La Tillermarka leve
En plan som skaper motstand uansett