Av grunner jeg skal fortelle om senere, finner jeg frem dagboken min som jeg skrev under krigen i Bosnia på 90 tallet. 24. februar 1992 er jeg 13 år gammel og skriver dette:
«Våren har kommet og med våren ny kjærlighet. I love you Said! Jeg er ikke forelsket i Aris mer. Jeg har møtt en ny gutt, Said. Jeg møtte han moskeen. Han er såååå kjekk. Mørkt hår og kul sveis. Vojo spurte meg om å være kjæreste med han, men jeg sa nei. Zenga var på skoleplassen med Nadja på fredag. De hørte ikke noe før han bare falt om. Det var ei kule som traff han i brystet. Han overlevde, men den traff ikke så lang unna hjertet. Det var en såkalt forvillet kule. Åh, Said er så fin! Om jeg kunne bare være kjæreste med han! Jeg elsker han!»
Det er 31 år siden jeg skrev dette. Det er omtrent ett år siden krigen i Ukraina startet. Jeg var dypt rystet over en ny krig på europeisk jord. I et par uker sto TV-en på døgnet rundt og jeg fulgte med nøye på det brutale angrepet Ukrainere ble utsatt for. Jeg holdt appell for fred under flere arrangement i Trondheim. Siden jeg selv har kjent krig og flyktningtilværelsen på kroppen, engasjerte jeg meg i ulike spørsmål om krig og flyktninger. Tiden gikk. Krigen fortsatte, men TV-en ble etter hvert slått av. Sakte, men sikkert unngikk jeg å klikke på oppdateringer i media fra Ukraina. Jeg ble metta som det heter. Sommeren kom og hverdagen gikk mer eller mindre som vanlig. Bare i ny og ne, nærmest som elektriske støt gjennom kroppen, kom en påminnelse om at noen hundre kilometer unna går mennesker gjennom brutale lidelser.
Aleksandra: – Dette har vært det rareste og mest skremmende året i livet mitt
I fjor høst tikket det inn en mail i innboksen min. Det var en ansatt ved Luftkrigsskolen som hadde hørt meg i en panelsamtale om krigen i Ukraina tidligere. Vedkommende lurte på om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag om krigsetikk for kadetter ved Luftkrigsskolen. Et oppdrag jeg ikke trengte å vurdere lenge før jeg takket ja.
Høsten kom og gikk. Sverige og Finland søkte om å være med i Nato. Debatten om våpensendinger ble hetere og hetere i Norge, mens krigen fortsatte med full styrke i Ukraina. Det ble et nytt julebord på jobben, jeg drakk for mye men glitterkjolen var fin. Flere av oss klarte å riste av oss influensa, covid, forkjølelse og omgangssyke. Så feiret vi nyttårsaften og skålte i champagne. Tyrkia sa nei til at Sverige skal bli med i Nato. Finland får lov. Blodbadet på europeisk jord fortsatte. Januar var en lang og mørk måned, men vi trøstet oss med at snart er det vår og solen er tilbake.
Vi er nå i februar og det er ett år siden krigen startet. Jeg pakker ned dagboken fra 90-tallet og tar den med meg opp til Persaune og Luftkrigsskolen. Hva skal jeg si, formidle, til disse unge menneskene som ikke engang var født da jeg som barn og tenåring i Bosnia var avskåret fra verden? En tilværelse der tryggheten ble revet vekk fra oss. Har jeg i det hele tatt troen på at mine erfaringer og fortellinger har en effekt på dem? Er det noen som i det hele tatt lytter, eller bryr seg, om andres lidelser lenger? Kan min historie og mine erfaringer være av betydning utover meg selv?
Det kunne blitt floskler, men så fikk hun ordet
Jeg klamrer meg til dagboken. Blant fortellinger om forelskelser og vennskap står det en setning eller to som et vitne om hva foregikk i Bosnia på 90-tallet. Det er det jeg holder fast ved mens alle spørsmål om krig og etikk gjør meg mer usikker og motløs. Jeg har for lengst fått meg et godt og stabilt liv her i bartebyen. Jeg har en hverdag fylt med det de fleste av oss kaver med, men i ryggmargen har jeg med meg krig. Denne krigen i ryggmargen gir meg spørsmål, men ingen svar. På Luftkrigsskolen spør de meg om rettferdighet. Har jeg følt på rettferdighet i forbindelse med at noen av krigsforbrytere fra Balkan har blitt stilt for retten? Det finnes ikke rettferdighet i en krig. Jeg har for lengst forsonet meg med at det ikke er noe som kan føre til at jeg føler rettferdighet for det bosniere har blitt utsatt for. Men jeg tror på kjærlighet. Jeg tror på medmenneskelighet og kraften i den. På samme måte som jeg tror på at vi er kapable til å påføre andre lidelse. Jeg tror også på fri vilje og ansvar for egne handlinger. Mens jeg reflekterer over alt dette, og mer, med de norske kadettene, tenker jeg over at akkurat nå sitter det barn og unge og klamrer seg til forelskelsen i en tilværelse der de ikke vet om de blir drept i neste øyeblikk.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Aleksandra: - Dette har vært det rareste og mest skremmende året i livet mitt
Det kunne blitt floskler, men så fikk hun ordet
Marianne: -Det vanskeligste og mest personlige jeg har skrevet