Snart er det bare rikinger som kan oppleve kvalitetskultur.
Det er ikke feil å hylle gode kulturtilbud, men vi må ikke glemme skyggesidene. Mange av oss med trangere økonomi har for lengst gitt opp å dra på konserter, samtaler, temaparker, eller teater for den saks skyld. Det koster rett og slett for mye. Et festivalpass på Pstereo ligger på 2199 kroner, Neon koster 2295 kroner, Festningen havner på svimlende 2499 kroner. I min hjemkommune Verdal, koster en vanlig voksenbillett til Spelet om Heilag Olav 610 kroner.
Når festivaler blir dyre forbruksvarer
Selvfølgelig skal man ikke forvente å delta på alt, men når mange knapt kan delta på noe, som følge av de ville prisene, ja, da burde varsellampene lyse rødt. Blant mine venner er det nesten den samme klikken som drar på «alt». Hjemmesykepleieren har ikke råd. Barne- og ungdomsarbeideren har ikke råd. Sveiseren har ikke råd.
Blant oppslag i lokal- og regionavisa har det vært mange fine saker om kulturlivet i Trøndelag den siste tiden. Presentasjoner av artister. Anmeldelser. En oversikt over festivaltrendene. Alt er bra og fint å ha med, men hvorfor er det så ukritisk? Har journalistene blitt for gode venner med kildene, evner man ikke lenger å sette lys på de negative sidene?
Jeg tenker iblant at norske journalister får litt for godt betalt. Det er ikke lett å kjenne på konsekvenser en ikke har opplevd. Samtidig kan det ikke være slik at du må erfare noe for å kunne skrive om det. Dermed sitter jeg igjen med manglende bevissthet og perspektiv. Jeg mistenker at mange journalister oppholder seg i en krets som ikke nødvendigvis ser samfunnet nedenfra. Det er illevarslende.
Å være fattig er kanskje det største tabuet i Norge i dag
Kultur koster. Gode produksjoner forutsetter betalingsvilje. Internasjonale storheter kommer ikke uten å bli rikelig kompensert. Likevel er jeg stygt redd for at kulturopplevelser blir forbeholdt en stadig mindre gjeng.
Det er lett å føle stolthet over by og bygd under en festival eller et større arrangement. Sola skinner (ikke nødvendigvis i Trøndelag), og «alle» er med. Kulturjournalistikken må likevel ikke glemme sitt samfunnsoppdrag. Det er når en har mest lyst til å hylle og skryte at man også skal stille de kritiske spørsmålene.
Fatima Almanea har tidligere vært ansatt som debattjournalist i Adresseavisen, men arbeider nå med bistand i Irak.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Det blir fort oss og dem: «Vi som drar på ferie og de som blir hjemme»
Det er samfunnet som må fikses