For snart fem måneder siden ble jeg mor for første gang. Man kan verken planlegge fødselen eller barseltiden, siden man ikke vet hvordan noe av det blir. Men man kan forberede seg. Og det gjorde jeg. Masse. Jeg hørte på alle mulige slags babypoder og leste alt jeg kom over av bøker som handlet om tiden etter fødsel og permisjonstiden. Likevel opplevde jeg å ikke være forberedt.
Jeg ble sykmeldt 100 prosent fra jobb i svangerskapsuke 16 frem til fødselen på grunn av sterke smerter i bekkenet. Jeg fikk høre av folk rundt meg at så fort barnet var ute, skulle bekkenet mest sannsynlig bli bra igjen. Dette stemmer for mange, men langt ifra alle. Hadde jeg bare vært forberedt på at det kunne ta flere måneder, hadde det kanskje vært litt enklere å håndtere de andre utfordringene jeg sto i.
Hvem må lide for at budsjettet skal gå i balanse?
Barnehagen er først og fremst for barna
Er idretten egentlig for alle?
Fødselen ble både lang og tøff, men med god hjelp fra et dyktig team på St. Olav gikk alt fint. Vi fikk et friskt barn, men med kolikk og fødselstraumer. Dette gjorde at jeg knapt sov verken dag eller natt, og på grunn av bekkensmertene holdt jeg sofaen de første tre månedene. Det var hardt og slitsomt, men jeg brettet opp ermene og tenkte at dette skulle jeg klare. Folk har da større utfordringer enn dette, så jeg kan ikke klage. Slik er det vel å være i foreldrepermisjon?
Det var ikke før jeg dro til legen med dattera mi to måneder senere, at jeg innså at jeg hadde fått en fødselsdepresjon. Jeg rakk ikke å ta av meg jakka før legen min spurte om hvordan jeg hadde det, før han hjalp dattera mi som egentlig hadde timen. Jeg ble tatt på sengen og ble sterkt rådet til å sykmelde meg, for hele familiens beste. Jeg visste ikke at det var mulig å sykmelde seg fra foreldrepermisjonen.
Tyver i marka
– Ingen har oversikt over hvilken type natur som har gått tapt
To feilgrep på ett døgn
For en stund tilbake var jeg på besøk på jobb. I pauserommet satt det tolv kvinner som selv er mødre, så fødsel og permisjon ble fort et tema. Ingen av de kvinnene hadde hørt om noen som hadde sykmeldt seg fra foreldrepermisjonen tidligere, og de mente at dette burde alle vite noe om. Jeg er så enig.
Hadde det ikke vært for at jeg ble fanget opp av en våken og forståelsesfull lege, slik at jeg ble sykmeldt i to måneder og at barnets far overtok permisjonen, er jeg sikker på at det hadde tatt mye lengre tid for meg å bli bra igjen.
I dag koser jeg meg i permisjonstiden og nyter dagene. Dette er min historie, og den er ikke unik. Jeg er langt ifra alene. Jeg håper likevel at dette kan bidra til å inspirere flere til å oppsøke hjelp i tide, før det går for langt. For det er ikke slik det skal være å være i permisjon.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
Barn og mobil: Hvorfor er det så vanskelig? Adresseavisen og Litteraturhuset arrangerer samtale om temaet mandag 22. januar kl 19.