Trening er ikke medisin for alle

Så godt det var å få banne litt i den ultimate pulsklokkekjerka.

Svetten siler, beina skjelver og hodet har sagt «idioti» for lenge siden. Det eneste som holder meg i gang er mestringen i etterkant og den utrolige gode samvittigheten. Nei, det er faktisk ikke sant, i hvert fall ikke der og da. De elementene kommer lenger ned på lista.

På førsteplass kommer vissheten om at i bilen ligger det en snasen Stratos som venter på min munn og mage. Min, min, min.

«Hvordan våger hun?!?» hører jeg statistikerne, professorene (Eivind Wang, Jan Hoff og Jan Helgerud med flere), ernæringsfysiologene og idrettspedagogene si. Hun som fagperson, skal spre det gode budskap, være et forbilde, motivere og vise den høye hummusbelagte surdeigssti for andre. Vet hun ikke hva 4x4 intervaller gjør med blodtrykk og årer, eller er hun ikke klar over hvor mye usunt fett det er i den ultraprosesserte sjokkisen?

Det jeg burde ha gjort, ifølge alle forståsegpåere, er å fronte før-treningscocktailer fra proteinfabrikker, og så avslutte med en periodisk faste på et halvt døgn etter fire runder med 240 sekund vrengt lungetrim. Det er 75 dager med kettlebells intravenøst og posering med en energidrikke som smaker som kjemisk smågodt fra 90-tallet. Først da er det Insta-vennlig og likerklikkene hagler.

Jeg vet at sjokolade ikke er muskeloppbyggende og at intervaller er det som skal få meg til å bli medlem av generasjon 100. Jeg vet at bacon ødelegger tarm og naturens sjarm. Absolutt alle har fått med seg at tenner ikke liker kullsyreholdige venner, men det selges mer enn noensinne. Vi vet dette, like mye som vi vet at 80 km/t er den faktiske fartsgrensa, ikke en anbefaling fra Statens vegvesen.

I all debatten rundt å få en friskere befolkning, er det én floskel som trenger oppdragelse fordi kart stemmer ikke alltid med terreng. Trening er ikke medisin for alle, kjære alle dere fagfolk som på kveldene er opphøyd i fjerdedimensjon på tredemølla i kjelleren i eneboligen.

Aktivitet er bare vondt for min mor med fem kunstige ledd, der tre andre var klare for utskiftning for fem år siden. Trening er bare skummelt og utrygt for Tore på 54, som har hatt et stort hjerteinfarkt og ny klaff i etterkant. Hjertet, ja, tåler det Holmenkollen nå? Smerten som en med sykelig overvekt må gjennom de første ukene før kroppen tilpasser seg, er lett for meg/oss som spjælinger å avvise (det handler om disiplin, vet du …).

For Linda som har angst, er treningssenteret dyrt, ukjent og stappfullt av gjennomsiktige tights med «no pain, no gain»-tattiser. Hva med alle de titusener av eldre som sitter uten nettverk, førerkort eller digital kompetanse til trening på nett? Nei, så klart at de skal i gang med knebøy etter Dagsrevyen og planlegge bakkeintervaller etter å ha spist den middelhavsinspirerte middagen.

Jo, de nyeste folkehelsemeldingene og store oversikter fra verden over er klare i sin tale; vi blir med all vår kunnskap og alle initiativ i dårligere form. Uten tvil ser vi at alle trenger mer helsehjelp og livvidda øker. Barn og unge får fedme tidligere, de blir inaktive tidligere og idrettslagene sliter med rekruttering. Voksne bruker mindre tid på matlaging, mat er dyrere og vi bruker svært lite energi på forflytning i hverdagen.

Idretten må være et sted for alle

Det er ikke synd på deg, unge mann

Overforbruk i skolen, hva betyr det?

Vi er født til å være i bevegelse, og det er uomtvistelig at aktivitet gir enorme fordeler. Men, alle kampanjer der ute når ikke de som trenger det aller mest. Fem om dagen appellerer til de som allerede spiser 4.71 porsjoner med grønt. Løpsarrangement tiltrekker seg de som allerede løper eller har en interesse for det. Intervalltrening fungerer for de eldre som er ressurssterke, har en kropp som tåler det og har gode nettverk. Treningssentre er en gode arenaer for helse hvis vi tar bort brunkrem, shakes, kondomkledning og Instagram. Pulsklokker er nyttig for idrettsutøverne som vet at det skiller 0.4 sekund på pallplass eller ei.

For oss andre er det helt unødvendig, strengt tatt. Og ingen trenger en eneste forsending fra Proteinfabrikken for å bli friskere, sterkere eller få bedre balanse.

Folkehelse må forankres i politikken, ikke i semantikken. Det har gått fullstendig på trynet når kommuner bruker mangfoldige millioner på ett idrettsarrangement, men avlyser skidager på grunn av dårlig råd. Det bygges ladestasjoner for elbil overalt, men sykkelveier er for dyrt. Under pandemien ble alt av aktiviteter avlyst, men Vinmonopolet og smågodttilbudet måtte ingen røre. Utallige professorer messer om høyborgens pulssoner og optimalt oksygenopptak, men all annen trening kan gi varig skade, må vite.

Hva med å la promillen som ønsker holde seg i sone pes, få være der, mens vi andre kan ta en fot i gjennomføringsevnebakken?

På slutten av dagen er det det som ble gjennomført og det som fortsettes med som faktisk betyr noe, ikke hva som kunne ha vært optimalt i en ideell hverdag. Det samme gjelder i matveien; den sunneste grønnsaken er den du fortsetter å spise. Hvis bevegelse kan få bli «kurere gruff»-terapi, skape sosiale møteplasser, få litt fri fra kaoset i hodet og gi mestringstro når alt annet er vanskelig, ja da kan vi nå noen flere.

Og da kan det bli medisin.

PS. Den sjokoladen som ligger gjemt på toppen av trappene i Granåsen, er min.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!