I leserbrevet sitt 6. oktober skriver Sissel Skoglund fra Riksantikvaren at jeg tar feil når jeg sier at utstillingen om Klemenskirken «hoppet i køen» forbi andre kulturinstitusjoner. Det har hun rett i; jeg ordla meg upresist. Utstillingen i Klemenskirken fikk en særskilt tildeling over statsbudsjettet fordi det forelå særlige grunner i form av historisk viktighet. Det riktige bildet blir dermed ikke at utstillingen «hoppet i køen», men at den unngikk køen gjennom en slags «fast track»-behandling. Dette må vi anta ble gjort med de aller beste hensikter.

Når det gjelder mine funderinger om hvorvidt pengene til utstillingen hadde vært bedre anvendt i et større forskningsprosjekt, er Skoglund heller ikke enig. Kanskje det skyldes at vi har forskjellig ståsted, fra forvaltningen og forskningen. Som Skoglund påpeker, er jeg dessuten kunsthistoriker, ikke arkeolog. Jeg har stor respekt for mine arkeolog-kolleger i både NIKU, Riksantikvaren og Vitenskapsmuseet. Jeg har ikke engasjert meg i debatten om Klemenskirken for å kritisere enkeltpersoner eller fagmiljøer. Det ville være både ukollegialt og lite konstruktivt.

Jeg ønsker derimot at vi som fagpersoner skal gripe muligheten saken om Klemenskirken gir oss til å granske vårt regelverk, våre finansieringsmodeller og rutiner. Feltet vårt er overarbeidet og underfinansiert. Forskningen som burde ha ledsaget forvaltningen av kulturminner, både over og under bakken, blir svært sjelden prioritert.

Jeg har hørt at det kinesiske skrifttegnet for «krise» er det samme som skrifttegnet for «mulighet». Jeg håper og tror at erfaringene fra Klemenskirken/ «Kirke A» fører til grundige diskusjoner i de respektive fagmiljøene rundt «Kirke A», og at disse diskusjonene kan bidra til å forme kulturminnepolitikk og kulturminnepraksis i fremtiden.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe