At kjønnsdebatt kan være vanskelig og krevende er det ingen tvil om. Som doktorgradsstudent med menn i terapi som forskningsområde opplever jeg dette selv også. Det blir fort følelsesladet. Noen blir sinte. Noen blir redde. Noen blir fortvilet. Forskjellige følelser skaper forskjellige reaksjoner, og noen reaksjoner innbyr i mindre grad til dialog enn andre.
Eirik Furuseth opplever seg nedgradert til en usympatisk Tate-elsker av Aud Steinsbekk, og som han selv skriver så bidrar dette til å skape en større distanse. Denne distansen bidrar dessverre Furuseth til selv, blant annet ved å skrive at samfunnet feminiseres. Samfunnet feminiseres ikke. Det utvikler seg. Å forsøke å kneble det man opplever som radikalfeminisme vil ikke stoppe samfunnsutviklingen. Tor-Johan Ekeland sier at et kjennetegn på konflikter er at dialogen bryter sammen. Utfordringen blir da å få gjenopprettet dialogen. Om man velger å bidra konstruktivt får være opp til hver enkelt.
Det er lett å drukne i begreper i kjønnsdebatten, og flere begrep kan både provosere og være fremmedgjørende. Patriarkatet som Steinsbekk omtaler er til hinder både for kvinner og menn sine gode liv. Derfor er likestillingskampen et felles anliggende. Justine Musk skal ha sagt at «Feminismens fiende er ikke menn. Det er patriarkatet, og patriarkatet er ikke menn. Det er et system, og både kvinner og menn kan støtte dette systemet på samme måten som menn kan støtte kampen for likestilling».
Idealmannen er kun en illusjon
Hva vi forstår som maskulint og som mannlig er stadig i forandring, og det finnes forskjellige forståelser av mannsrollen på tvers av blant annet alder, geografi og kultur. Nyere forskning viser at kvinner foretrekker menn som evner å tillate seg å anerkjenne sine feminine sider. Da er det ikke sikkert at det er en utelukkende god ide å lære sønnene sine at kvinner trenger å beskyttes av menn, fordi det vil være en reproduksjon av tidligere kjønnsroller. Det er heller ikke uten grunn at muskuløse, skjeggete menn med tatovering har et lite barn på armen i reklamekampanjer.
Begrepet Gender Role Conflict er en psykologisk tilstand der de sosialiserte kjønnsrollene har negative konsekvenser for en selv og andre. Denne tilstanden oppstår når rigide, sexistiske eller begrensende forståelser av kjønnsrollene fører til at personen (helst menn) legger restriksjoner på seg selv, devaluerer eller krenker seg selv eller andre. Denne gruppen menn søker i mindre grad hjelp, og noen ender opp i gruppen av personer med aleksitymi. Dette er personer som strever med å tenke på, uttrykke, kjenne på eller til og med fantasere om eget følelsesliv.
Det er ikke synd på deg, unge mann
Mye av den internasjonale forskningen på menn i terapi handler menn som utøvere av vold, rusmisbrukere eller overgripere. Dette er et problem, ikke bare akademisk, men også på et samfunnsnivå, fordi det kan bidra til å begrense forståelsen av mannsrollen og hindre menn i å søke hjelp.
Det å oppsøke likesinnede gutter og menn som utelukkende gir deg støtte og forståelse på det du står i, er ikke nødvendigvis løsningen på problemet. Dårlige holdninger og feilslutninger bør utfordres. Dersom dette kan gjøres i forum eller grupper hvor menn møter andre trygge menn og føler seg trygge, så kan dette være nyttig, uavhengig av om det kalles terapi eller ikke. Dette må være grupper hvor man(n) tåler å bli utfordret, hvor det er rom for sårbarhet og dialog, og hvor deltakerne ønsker å ta ansvar for seg selv og egne handlinger.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!