En økende andel barn, unge og familier er fattige. Det gjør dem utsatt.
Disse innbyggerne valgte heller ikke Emil Raaen eller noen andre av ordførerkandidatene, for den saks skyld. Ingen barn og ungdommer under 18 år har stemmerett. Fra forskning vet vi at andelen som leverer stemmeseddel synker i takt med lavere sosioøkonomisk status. Folk som lever i fattigdom har i større grad gitt opp. De har mistet tilliten til folkevalgte, uansett parti. De stemmer ikke, og de lider. Det ødelegger både mennesker og fellesskap, og demokratiet vårt.
I en kunnskapsoppsummering om sosial ulikhet i helse og livskvalitet i Norge siden 2014 som ble publisert i mars i år, ser vi at forskjellene i Norge har økt, til tross for politiske ambisjoner om å redusere dem. Andelen barn og unge som lever i fattigdom har økt raskere enn andelen som er fattige i den voksne befolkningen, også i Trondheim. Nye undersøkelser viser at vondt har blitt til verre. Ifølge en ny rapport fra SIFO kan Norge stå ovenfor en fattigdomsbølge vi ikke har sett siden før andre verdenskrig. Økende sosiale forskjeller fører til større utenforskap og fratar stadig flere barn og unge livskvalitet, håp og muligheter. Det gjelder å snu i tide, før fattigdommen biter seg fast og videreføres til neste generasjoner.
Ved siste opptelling i 2021 bodde det 3029 barn i fattige familier i Trondheim. Dette er sannsynligvis utdatert informasjon. Slik omfattende statistikk har alltid et etterslep, og de ferskeste tallene fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er fra levekårsundersøkelsen i 2021. Den gang levde drøyt 3000 barn i til sammen 1755 familier med dårlig råd i Trondheim. Kjære politikere, derfor må vi snakke om fattigdom, om fattigdommens konsekvenser, og det faktum om at en lav andel av disse brukte stemmeretten sin.
Her har Rita mislyktes
Familiene det gjelder opplever oftere stress, bekymringer, mobbing, konflikter og vold, de bor oftere dårlig og trangt. Barna har oftere helseutfordringer, og problemer knyttet til rus og kriminalitet. Barna opplever langt oftere dårligere livskvalitet, og har mindre tro på at de i framtida får et godt og lykkelig liv. Forskjellene viser seg ofte i hvorvidt barna deltar på fritidsaktiviteter eller arrangementer, har utstyret de trenger, har besøk av venner, feirer bursdag eller drar på ferie. Det er også forskjeller i tilgang til støttende relasjoner, og opplevelsen av å ha lærere som bryr seg om dem. Disse sosiale forskjellene skaper også stor ulikhet i hvorvidt barn og unge trives på, mestrer, og gjennomfører skolen. Det påvirker hvorvidt de tar videre utdanning, får arbeidspraksis eller kommer seg i jobb. Alle slike faktorer påvirker de unges muligheter og selvforståelse. Når mennesker ikke blir regnet som en likeverdig deltaker, blir de gjerne syke. Eller sinte.
Fattigdom er et komplekst samfunnsproblem. For de som rammes kan det suge ut all livskraft og opplevelse av verdighet. Men fattigdom er skadelig for oss alle. Det gir grobunn for utrygghet, kriminalitet, polarisering og sosial uro. Det gir også lavere oppslutning til demokratiet og vår felles velferd. Dermed rammer fattigdomsproblemer hele befolkningen, direkte eller indirekte.
Men det vi gjør for å bøte på problemet kan gjøre vondt verre. Tiltak og tjenester som tilbys er ofte innrettet mot å redusere konsekvensene av fattigdom, mens stønader og moderasjonsordninger ofte baseres på mistillit og kontroll. Det kan se ut som at vi har skapt et system som ikke tar høyde for at folk flest først og fremst vil ha et meningsfylt liv, ikke en tjeneste. Folk flest vil bidra i samfunnet. Folk flest vil ikke «nave». I jaget etter arbeidslinja har vi ikke gjort nok for å heve verdighet i levekårslinja.
Dugnad for alle?
Barnekonvensjonen gir alle barn rett til gode levekår og inkludering. Det koster å vokse opp i Norge og Trondheim, og det koster å løfte barn ut av fattigdom. Det er først og fremst et spørsmål om etikk og menneskeverd, men også en ekstremt lønnsom samfunnsøkonomisk investering. Vi har kunnskapen, vi har virkemidlene. Spørsmålet er om det finnes vilje. For løsninger finnes i mellomrommene på tvers av sektorer, og på de stedene og arenaene der folk lever sine hverdagsliv. Derfor må tiltak for å redusere fattigdom rettes til alle samfunnssektorer, på alle nivå.
Det finnes kunnskap, og det finnes håp. Rapporten om sosial ulikhet i helse og livskvalitet i Norge, som ble overlevert helse- og omsorgsministeren i vår, slår fast at sosiale forskjeller er sosialt skapt, og dermed mulig å gjøre noe med. Vi, som representerer ideell sektor i Trondheim og forskningsmiljø ved NTNU ønsker å invitere til videre dialog og samarbeid. Å utrydde familiefattigdom er grunnleggende sett ett politisk valg, og et politisk ansvar. Men politikere, kommuner, sivilsamfunn, forskningsmiljø, stiftelser, privat sektor og alle gode krefter bør samarbeide om å finne løsninger. Vi må la uenigheter om enkelttiltak og politiske fanesaker ligge, og heller løfte perspektivet. Vi trenger nye løsninger som setter familiene i sentrum. Vi trenger langsiktig, systematisk og kollektiv innsats. Vi må samarbeide, viske ut skiller mellom «oss» og «dem», og virkelig lytte til levekårsutsatte innbyggere som ikke stemte ved valget.
Til våre nyvalgte politikere: Vil dere velge barn, unge og familier som opplever å ikke ha et valg? Har vi råd til å la være?
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook
Skal det bli «andre boller» på St. Olav?
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle