Morten Hanche Oberstløytnant og fagsjef kampfly

Vårt naboland Russland bruker terror for å nå sine politiske målsettinger, og vi går inn i 2024 med krig i Midt-Østen. I USA er det straks valg, og det er ikke utenkelig at den neste presidenten heter Donald Trump.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Han mer enn antyder at USA vil trekke seg tilbake og la Europa ordne opp selv. Verden er mer usikker enn på lenge. I lys av dette mangler Norge politiske vedtak som gir reell militær forsvarsevne. Norge kjøper riktignok kostbart forsvarsmateriell, men legger militære avdelinger til Utkant-Norge, uten helhetlige tiltak som sikrer rekruttering og bærekraftig bemanning. Derfor er ikke våre våpensystemer robuste nok til daglig.

Jeg har selv arbeidet med våpensystemet F-35 i mange år, men poenget mitt er gyldig for store deler av Forsvaret. Norske politikere har brukt mye penger på kostbart militært utstyr. Samtidig er min oppfatning at Norge som samfunn ikke klarer å ta steget fra å kjøpe militære «dingser» i løsvekt og gjøre disse om til reell militær evne. Mange faktorer bidrar, men et felles problem er at vi har for få mennesker. Organisasjonskartet er slanket og tilpasset trening i fredstid fra kl. 07.30 til 15.30 - ikke krigsoperasjoner. Likevel klarer vi ikke å fylle de få stillingene som faktisk finnes.

Om norsk forsvarsevne skal være mer enn symbolsk, må vi tilrettelegge bedre for menneskene som gjør maskinene «levende»: Det er «enkelt» å handle en militær dings fra våpenindustrien. Det er vanskelig å få komplekse maskiner til å fungere i et system av systemer, når hele verdikjeden avhenger av lang utdanning og høy kompetanse. Derfor må norsk forsvarspolitikk ta inn over seg at det er mennesker som får maskiner til å fungere. Det er mennesker med utdanning og kunnskap som løser problemer. Det er mennesker som kriger og forsvarer landet vårt - mennesker som er attraktive også i et sultet sivilt jobbmarked, og i dag taper Forsvaret kampen om å rekruttere og beholde dem.

Jeg forstår at det å være politiker handler om å gjøre vanskelige prioriteringer. Jeg forstår også at en regjerings handlekraft har grenser: Alt som står i partiprogrammet er ikke gjennomførbart i praksis.

I dette spillet er det naturlig at våre politiske ledere forsøker å få i «pose og sekk» når store pengesummer settes av i budsjettet: Alle vinner vel om en militærleir fungerer som hjørnesteinsbedrift i ei lita bygd? En fellesnevner for mange norske militære avdelinger er nettopp at de ligger i nærheten av små og avsidesliggende steder.

Noen synes kanskje at jeg overdriver og snakker ned trivelige småsamfunn? Det er ikke det jeg prøver på. Jeg bor selv på Brekstad i Trøndelag - en liten plass på en værhard del av norskekysten - og trives godt med det. Brekstad har bystatus, men jeg tror en uforberedt Oslo-borger vil flire av stedet når sjokket over vinterstormene har gitt seg: Ja, vi har handlesenter med rulletrapp, sushi takeaway, yoga, kino og trusler om eiendomsskatt. Men, vi har ikke nærhet til besteforeldre eller barndomsvenner som kan passe barna når det kniper, vi har ikke tilbud for høyere utdanning, vi har ikke et variert jobbmarked med karrieremuligheter for partneren din, vi har ikke nærhet til resten av Norge gjennom gode kollektivtilbud eller rask bilvei, vi har verken godt vær eller billige flyreiser.

Vi kan like det eller ikke, men Forsvaret konkurrerer i et marked der våre unge voksne har flere karrierevalg enn tidligere, der begge partnere i et forhold har karriereplaner, og der det er vanlig å prøve ulike jobber i et marked som mangler mennesker.

Derfor ender mange forsvarsansatte opp som ukependlere. De jobber på Brekstad, Bardufoss, Sørreisa eller Banak i noen år, og så er det nok. Pendling er slitsomt, barna vokser opp uten deg, og mange orker ikke dette kjøret over tid. Derfor mister Forsvaret flinke ansatte og viktig erfaring etter for kort tid.

Et annet problem ligger i beredskapsevne og reaksjonstid. Om alarmen går på en lørdag formiddag: Hvor lang tid tar det før lederne er på jobb ved Hærstaben i Bardufoss? Hvor raskt har flybasen på Brekstad hele krigsstyrken på plass? Det er bare å sjekke fly- og båtrutene, men jeg kan avsløre at det kommer til å ta tid. Dette er Forsvaret vi får med pose og sekk-vedtak, der den største politiske kampen handler om «hvor skal avdelingen plasseres».

I august sa forsvarsminister Gram at han ville redusere pendlingen i Forsvaret ved å bygge flere «forsvarsboliger» som forsvarsansatte kan leie. Det er et viktig tiltak, men jeg tviler på at utleieboliger alene er nok - det er heller et minimum.

Våre politikere, med gratis pendlerboliger i Oslo, må se det større bildet. Politikerne må vedta virkemidler som gjør at en ung løytnant får med seg sin studerende samboer på lasset til Brekstad, Bardufoss eller Sørreisa. Det må lønne seg for hele familien at mor eller far jobber i Forsvaret.

I dag er det kanskje for ambisiøst at forsvarsansatte jakter på kjærligheten blant høyskolestudenter, men om Forsvaret klarer å fylle flere stillinger i utkantene med folk som ikke pendler, mener jeg det ville gi oss økt beredskapsevne og militær effekt. Det trenger vi dessverre mer av, med Russland som nabo.

Hvilke tanker gjør du deg om sikkerhetssituasjonen i dagens Europa? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

Adresseavisen og NTNU inviterer til Ungdommens klimatoppmøte Trøndelag 2024! Les mer her!