Siri Gjære Musiker, universitetslektor og Svartlamon-beboer
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Dette innlegget ble først publisert på kulturplattformen Anna og Azra bretter opp ermene.

Jeg sitter skjelvende hjemme i slåbroken på ettermiddagen.

– Ja vel. Så en sånn en er du.

… og dirrer fordi bystyret skal fatte viktige vedtak.

– Jaha og så?

… om boligstiftelsen og kunstmuseet og jeg føler meg maktesløs.

– På tide å stå opp?

Jeg skjelver fordi jeg kjenner på harmen mot holdningene som siger opp som grumset i hundedagene – om hvem folk er og hva de trenger. Og hva de kan bidra med. Hva som forventes av en samfunnsborger.

«Vi skattebetalerne». «Vi» som har «vanlig» jobb og «vanlig» inntekt, med «vanlige» hverdager med tidsklemme og fantastiske festivalopplevelser. Vi som gjør VANLIGE ting.

Jeg noterer meg at en listetopp har vært på teaterpremiere for å puste ut, jeg registrerer ministre, forretningstopper og ordførerkandidater på Borggården-konsert, med fritidsjakker og entourage med snakketøyet i orden.

Ser alle på Succesion? Silent luxury, gjennom glimt av logoløs kashmir! En stille caps og litt trang dressjakke? Vanlig standard. Ressurssterke folk.

Jeg kjenner folk som er både ressurssterke og vanskeligstilte. Jeg kan sjøl både være vanskelig og til liten nytte. Og det motsatte.

Jeg registrerer små indignerte drypp av mishag mot kunstnere som «DEFINITIVT ikke er vanskeligstilte», og som ber om for mye når de vil ha forutsigbarhet i arbeidshverdagen sin, som tross alt muliggjør disse magiske festivaløyeblikkene. Forutsigbarhet i det å ha et hjem å kalle sitt, der det er trygt å bo.

Alle må inn på boligmarkedet, sier noen. Vanskelig å få lån uten fast jobb, i et felt som er for usikkert til å ha faste jobber, in the fast lane, «det frie feltet». Jeg elsker det «Frie Feltet» det er der jeg vil være, og tar all risiko med det, også den økonomiske.

Jeg sitter skjelvende i slåbroken fordi jeg har covid og må betale sykepengene selv, jeg har ikke rettigheter som vanlig ansatt før etter 16 dager, og jeg kan ikke bare ta det igjen. Før kunne vi tross alt gå på jobb samme hvor syke vi var, men det får være grenser på hensynsløshet. Så vi jobber sammen om å skape, når vi kan. For det er det som driver oss.

Jeg registrerer politikere som sier «Jo, kunstnerne er viktig.»

Men hvor viktig? Og hvor skal de være?

Ikke på Nyhavna, der blir det for dyrt. Alle kan ikke jobbe i lokaler med både lys, luft og god plass.

Jeg ser også politikere som virkelig vet å sette pris på hva et rikt kulturliv innebærer, og viktigheten av å holde farvannet klart på Nyhavna.

Jeg ser fagfolk som ber på sine knær om at kunstmuseene må få utvikles, ikke avvikles.

Jeg ser et overivrig kjør mot å ta avgjørelser i en valgkampinnspurt, der man prøver å overgå hverandre i «omsorgsspråk», ved å sette svake grupper opp mot hverandre.

Jeg ser en kolonial-gigant som sier at hvis han skulle valgt et annet yrke, ville det vært musiker – tenk å få jobbe med lidenskapen sin!

Jeg ser at et parti vil bytte bort kunst mot helsearbeidere, som om det er en naturlig motvekt i prioriteringsbalansen.

Jeg ser stadig vekk folk som synes de har for lite, og ler skjevt av det, og kjøper en overprisa billett til en konsert der vi nok en gang stiller som aktører, med rabattert honorar.

Jeg ser sykepleierindeksen og tenker at det er da en god årslønn …?

Jeg ser ungdommer som glir sakte ned på en benk der de kan sitte i fred uten å kjøpe noe.

Jeg ser unger som vil ha vanlig pølse.

Jeg ser trebarnsfamilier som klager over for lite bodplass og en krevende timeplan.

Jeg registrer at området jeg bor i blir omtalt som en fremtidig indrefilet og at jeg ikke burde få bo her. Her er bare ressurssterke snyltere. Hvem er det som burde bo her egentlig? Hvem skal få indrefilet? Hvem er det som betaler? Og med hva?

Ikke de ressurssvake vanskeligstilte, i alle fall. De som bare tar og tar, og er til belastning.

De som snylter på fellesskapet og tar seg til rette, på bekostning av de som «virkelig trenger det». For det er vel bare to slags folk – er det ikke? De som har så de klarer seg og de som kan for ulykka si sjøl.

Hva med alternative måter å leve på? Hva med fellesskapsløsninger og mangfold? Hva med mulighetene til å komme seg på rett kjøl, med egne ressurser, slik at du kan bli en ressurs også for andre. Så vi kan hjelpe hverandre og være til nytte. Skape en uvanlig hverdag sammen?

Venninna til ordførerkandidaten synes Borggård-konserten er kjedelig når det er rolig, og vil ha gitarsolo. Hun får det, til slutt, og da blir ikke veien til Spania-ferien så lang heller. Den vanlige, altså.

Jeg får ta på meg klær, kanskje jeg skjelver fordi jeg fryser og det er på tide å komme seg i gang. Stikke på demo på Rådhuset med munnbind og banner.