Ann Kristin Søberg-Lindstrøm Skribent, og tidligere leder for ulike arbeidsmarkedstiltak
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Advarsel til sensitive lesere. Innlegget berører sannsynligvis tabuer.

Håper dere leser videre likevel, kanskje særlig du som synes temaet er privat eller flaut. Ledere, partnere, venner. Leger, Nav, farmasøyter. Skam og kunnskapsløshet må begraves en gang for alle. Kvinnehelse fortjener mer interesse og langt flere forskningsmidler.

En altfor stor andel dyktige, arbeidsomme damer faller ut av jobb for tidlig. Kjønnsforskjellen i sykemeldt fravær (sett bort fra gravide) er aller størst mellom 39 og 50 år viser tall fra SSB. Mange av disse kvinnene går over på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd med varig nedsatt arbeidsevne, som det heter på Nav-språk. Forskjellen mellom kjønnene reduseres gradvis etter fylte 50 år. Men er det ikke noe kjent med denne perioden, alderen 40–50 pluss? Jo: Perimenopause og menopause.

Kvinner opplever ofte snikende endringer i utholdenhet, fysikk, konsentrasjon, hukommelse. De får kanskje fatigue, søvnproblemer, hjernetåke, you name it. Det er ingen hemmelighet at prestasjon og mestringsfølelse kan svekkes når man ikke føler seg god nok. Overgangsplager er naturlige, jo da, men like fullt hemmende. Det som kompliserer tingene er at endringene ofte kommer gradvis, og ikke minst tidligere en man har hatt tradisjon for å tro. Perimenopause heter det. Det skjer en saktegående «dupp» i hormoner, som påvirker både energi og vitalitet. Uten at blodprøvene nødvendigvis faller «utenfor normalområdet». Overgangsalder skjer ikke med et smell ved fylte 53. Tegnene kommer gradvis, for noen allerede tidlig i 30-årene. Det kan være skremmende å «miste seg selv» når man er vant til å fikse alt, tåle alt. Ekstra ensomt og skummelt blir det når man ikke forstår hva som skjer- eller ikke blir møtt med forståelse når man tør å be om hjelp. På jobb, eller medisinsk.

Tenk at vi skriver 2023, snart 2024, og at fagdisiplinene endokrinologi, nevropsykologi, gynekologi, psykiatri og allmennmedisin (m.fl) fremdeles ikke «snakker naturlig sammen?» Kvinnen som sørger over å mislykkes på jobb står alt for alene i møte med legen og NAV. Hun skal forsøke å sette ord på sammensatte og dels uoversiktlige plager. Og verst av alt: skambelagte. Da er det fort gjort å havne i samlesekken utmattelse, muskel- og skjelettplager eller lettere psykiske lidelser. Kunne ikke mye av dette vært løst ved å se sammenhengene og kvele dette ved roten? Ved å dele kunnskap? Om at man ikke er alene, at du verken er dum eller håpløs, at det blir bedre. Gjerne preventivt, lenge før kvinnene har blitt for dårlige til å klare jobben sin mer.

Det finnes god, medisinsk hjelp og hormonell støtte. Det finnes utvilsomt ofte muligheter for tilrettelegging på jobb òg. Men den gis ikke, all den tid mange fortsatt tror at overgangsplager først kan avhjelpes når man bikker 50 og har sluttet å blø. Dette er trist, kostbart og ikke minst kunnskapsløst. Hvordan kan legestanden, forskerne og samfunnet ha oversett at mye av sykefraværet hos tidligere fullt arbeidsføre kvinner kan skyldes hormonelle endringer? Konsekvensene er en samfunnsøkonomisk og ikke minst personlig tragedie. Ingen vil havne på utsiden. Vi må derfor kreve mer allmennkunnskap.

Jeg så nylig en britisk dokumentar på NRK som belyste temaet godt. Se den du også.

Dette gjelder faktisk halve menneskeheten og halve arbeidsstokken.

En versjon av dette innlegget ble først publisert på Facebook.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!