Det har falt Ørjan Greiff Johnsen tungt for brystet (Adressa 17. juli) at LO-leder Peggy Hessen Følsvik omtalte Erna Solberg som «frekkere enn flatlusa» i et VG-intervju tidligere i sommer. Flatlusa kjennetegnes som kjent ved at den tiltar seg en plass den helst burde holde seg borte fra, litt som når Erna Solberg inntar rollen som gråtekone for landets fattige. Det krever nemlig et betydelig innslag av frekkhet begge deler.
Hvorfor ser du så rødt, Ørjan?
Det er ikke overaskende at folk på høyresida heller vil diskutere retorikk enn politikk. Om man skal bruke et par setninger på hvordan det folkelige uttrykket «frekkere enn flatlusa» har funnet veien inn i norsk politisk debatt, burde Greiff Johnsen reagert allerede i 2008. Da uttalte tidligere Høyre-nestleder Jan Tore Sanner at Audun Lysbakken er frekkere enn flatlusa. Eller da Sanners partifelle Bjørn Lødemel sa det samme om Senterpartiet i 2011. Eller da Jon Georg Dale, som var samferdselsminister i Erna Solbergs regjering, i 2020 uttalte at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var frekkere enn flatlusa. Uttrykket inngår i en familie folkelige begreper som «sta som et esel», «lur som en rev» og «sint som en løve».
Men når LO sier at Erna Solberg gråter krokodilletårer for de fattige, er det fordi hun tross alt bærer et betydelig ansvar for at de som har aller minst blant oss har det såpass vanskelig. På merittlisten fra hennes åtte år som statsminister finner vi blant annet:
Fjernet feriepenger på dagpenger.
Kuttet i støtte til barnebriller.
Kuttet i støtte til tannregulering.
Strammet inn behovsprøvd barnetillegg for uføre.
Innførte egenandel på fysioterapi for kronisk syke.
Skattla overgangsstønaden for enslige forsørgere som lønn.
Strammet inn skattereglene for lange pendlerreiser.
Innførte et nytt bunnfradrag i reisefradraget.
Fjernet det skattefrie sluttvederlaget.
Reduserte bevilgningen til fri rettshjelp.
Da Høyre la fram sitt alternative forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2023 tidligere i vår, var prioriteringen å kutte i regjeringen sin satsing på billigere tannhelse for de unge voksne mellom 21 og 24 år. «Du og jeg kan sikkert betale litt for å gå til tannlegen,» sa Høyres Henrik Asheim – selv om han neppe var blant dem som måtte betale mer for tannhelsen med Høyres forslag.
Litt mer overraska blir jeg over at Greiff Johnsen bruker begrepet «vestkantslaveri» som eksempel. For om han skal angripe andres retorikk bør man som et minimum finne ut hva den andre har sagt, og i hvilken sammenheng. Peggy Hessen Følsvik sa aldri ordet «vestkantslaveri», men da hun ble spurt av en VG-journalist i 2017 om saken der et Oslo-ektepar ble dømt til 75 dagers ubetinget fengsel for grov utnyttelse av sine au pairer dreide seg om «vestkantslaveri», svarte LO-lederen «ja».
«Bendelorm-økonomi» og «velferdsprofitører» – kallenavn som hindrer nyskaping
Det mangler ikke på stemplende ord om venstresida i Greiff Johnsens tekst: Venstresida er ifølge ham «polariserende», gjør offentlig debatt til et «nedrig sted», er «bøllete», «ufølsomme» og «ufine». Vi er visstnok «intolerante», «arrogante», «hånende» og «nedlatende». Vi «vet best selv» og er «mer katolske enn paven». Vi er dessuten «helt uten dannelse», en anklage arbeiderbevegelsen har blitt møtt med i halvannet århundre, ikke minst fra de som mener at vår stemme ikke skal gjøres gjeldende verken i offentligheten eller ved valgurnene.
Man skal lytte når Ørjan Greiff Johnsen snakker om å gjøre den offentlige debatten til et nedrig sted, for han vet åpenbart hva han snakker om.
Aksjekjøp er ikke noe statsråder bør drive med
Kritiserer Ottervik og co.: - Er blitt et grått prosjekt