Gassrør rammet av sabotasje, og droner ute av kontroll. Sikkerhetsloven som skal verne oss, har svakheter som kan utsette oss for mer risiko.

Krigen i Ukraina, trusler fra fremmede makter, og de ødelagte gassrørene Nord Stream 1 og 2 har satt fyr i debatten om norsk samfunnssikkerhet. Vi vil ha mer vakthold, økt overvåkning, mer styring, strengere kontroll og bedre beskyttelse. Mange mener vi må møte trusler med nye teknologier. Men nye teknologier skaper nye sårbarheter. Utviklingen ligger alltid hestehoder foran vurderingene av hvilke ulemper vi får med på kjøpet. Det er bruken av droner et godt eksempel på. Den viktigste beskyttelsen mot et skiftende trusselbilde er en styrket felles sikkerhetskultur. Hullene i regelverket må tettes, kravene til objektsikkerhet må skjerpes, kompetansen må heves.

Dagens trusselbilde har satt flomlys på norsk samfunnssikkerhet. Nøkkelen til min og din trygghet ligger i den norske Sikkerhetsloven. Loven legger et tungt ansvar på alle virksomhetseiere som har såkalte skjermingsverdige objekter. Dette er eiendom som må beskyttes mot handlinger som truer nasjonale sikkerhetsinteresser. Som politiets eller Forsvarets bygninger, anlegg knyttet til strømforsyning og vannforsyning, datasentraler, og olje- og gassinstallasjoner. Virksomhetseierne må altså selv vurdere risiko og sørge for sikring.

Vegard Aune, førsteamanuensis, NTNU. Foto: Privat

Men hvor sikkert er sikkert nok?

Både informasjonssystemer og skjermingsverdige objekter er underlagt Sikkerhetsloven. Men i dag er det skjevheter i sikringsarbeidet. Mens kravene til sikring av informasjonssystemer er tydelige, har kravene til objektsikkerhet store mangler. Sikkerhetsloven er klar på utpeking av skjermingsverdige objekter. Dette er departementenes ansvar. Den er også klar på hva som er et forsvarlig sikkerhetsnivå. Problemet er at det ikke finnes noe regelverk for hvordan virksomhetseierne skal oppnå dette sikkerhetsnivået. Dermed skyves risiko og sårbarhet også over på alle oss andre.

Sikkerhetsloven med tilhørende forskrifter er utydelig fordi den gir et stort tolkningsrom. Loven har både en funksjonell og en tillitsbasert tilnærming. Det første betyr at den tar utgangspunkt i standarder. Disse er frivillig å bruke, men når de brukes så er de grunnleggende krav til motstandsevne oppfylt. Utfordringene når det kommer til fysisk sikkerhet er at det rett og slett ikke finnes slike standarder. Dagens praksis ble bygd på et militært regelverk. Men tidene og trusselbildet har endret seg. Dagens sivile bygg og infrastruktur har helt andre forutsetninger enn militære installasjoner for å motstå ekstreme belastninger – enten de skyldes sabotasje, terror, ekstremvær eller naturskader.

Dagens sikkerhetskultur har derfor klare svakheter. Vi mangler tekniske krav til hvordan vi skal oppnå et forsvarlig sikkerhetsnivå, samtidig som den enkelte ingeniørs kompetanse avgjør hvor sikre tiltakene er. At vi baserer oss på kunnskapen og erfaringen til den som skal sørge for beskyttelsen, er også en risiko.

Historien viser at vi går i riktig retning hver gang trusler og ubehag kommer nært nok. Angrepene mot USA 11. september 2001 er den hendelsen som hittil har hatt størst innvirkning på samfunnssikkerheten globalt. I Norge endret 22. juli 2011 vår nasjonale tilnærming til sikkerhet. Det som skjedde da, vil med stor sannsynlighet aldri skje en gang til. En fremtidig hendelse vil mest sannsynlig utfolde seg på en annen måte. Allikevel bruker vi 30 milliarder kroner på å beskytte oss mot hendelser som i 2011.

I høst fikk vi igjen bekreftet at det er plutselige hendelser som styrer engasjementet vårt for egen sikkerhet. Når trusler og ubehag kommer nært nok, handler vi. Sterke mistanker om sabotasje i Østersjøen jaget alle mann til pumpene for å sikre norsk sokkel. Droner er blitt allemannseie og ferdes stadig der de ikke skal. I takt med at antall observasjoner øker, bruker vi stadig mer ressurser på å regulere bruken.

Tiden er inne for å ta nye steg innen fysisk sikkerhet. Vi trenger et nytt nasjonalt kompetanseløft og et tydeligere nasjonalt regelverk på hvordan vi skal sørge for forsvarlig sikring av skjermingsverdige objekter. Deres motstandsevne er den siste skansen som beskytter oss. Når alt annet svikter, er det den fysiske sikringen som avgjør følgene i form av at verdier, og, enda verre, menneskeliv går tapt. Summen av alle sikringstiltakene avgjør hvor sårbare vi er.

Selvsagt kan vi ikke oppgradere olje og gassnettet med 9 000 kilometer bombesikre rørledninger. Kontorbygg kan ikke erstattes av bunkere uten vinduer. Vi bør sette en fot i bakken og innta en helhetlig tilnærming. Balansert sikring må stå sentralt helt fra start i store bygge- og beslutningsprosesser. Vi må spørre: Hvilke tekniske krav må en risikovurdering egentlig oppfylle for skjermingsverdige objekter? Hvordan sikres det at vurderinger er vel utført og tiltak gjennomført? Skal kontroller skje først når trusselnivået blir ubehagelig? Og hvor står vi da i kappløpet mot trusselbildet?

Vi trenger å styrke vår felles sikkerhetskultur. Kunnskap avgjør hvor sårbare vi er. Kravene til kompetanse må skjerpes. Og vi må fjerne mulighetene for at lovverket som skal beskytte oss bidrar til å gjøre oss enda mer sårbare.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!