Emil Øversveen Utreder hos Manifest Analyse og postdoktor i sosiologi ved NTNU.

Høyres suksessoppskrift kan også bli partiets største utfordring

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Kjapt spørsmål: Fra hvilket parti kommer politikerne som har uttrykt følgende bekymring?

«I praksis betyr […] fastlegekrisen en snikprivatisering, der flere og flere tvinges til å betale selv for helt basale behov som burde vært dekket av det offentlige. Langt fra alle har råd til å kjøpe seg privat helsehjelp. Med andre ord rammer dette de som har minst, hardest.»

Valget mellom høyre- og venstresiden burde ikke være et valg mellom styringsalternativer, men mellom ulike visjoner for hva slags samfunn vi ønsker å leve i, mener innsenderen. Foto: Privat

Sannsynligheten for at du tippet «Høyre» er antageligvis nokså liten. Likevel er det Høyre som er det riktige svaret. Sitatet er hentet fra en kronikk skrevet av Christine Meyer og Marit Warncke, henholdsvis byrådslederkandidat og ordførerkandidat for Høyre i Bergen. I kronikken argumenterer Meyer og Warnckes for at lange køer hos fastlegen vil gjøre det mer attraktiv for de pengesterke å kjøpe fastlegetjenester fra Dr. Dropin og Aleris. Løsningen de kommer med er at Bergen selv kjøper inn fastlegetjenester fra disse firmaene, slik at de kan fordeles uavhengig av betalingsevne. Høyres kandidater i Bergen framstiller altså privatisering som en metode for å unngå privatisering.

Et lignende budskap har blitt fremmet av Kent Ranum, Høyres ordførerkandidat i Trondheim. I et innlegg i Adresseavisen noterer Ranum at mange eldre i Trondheim går til private for renholdstjenester, handlehjelp eller sosial kontakt. Den interessante vendingen kommer i neste setning, der Ranum skriver at det «i dagens Trondheim er […] et klasseskille mellom dem som har råd til å betale for slike tjenester, og de som ikke har det. Det synes vi er trist».

Selv om Ranum mener det er nødvendig med «nye tanker» for å snu denne situasjonen, sier han forholdsvis lite om hva slags tanker det konkret er snakk om. Én tanke som tradisjonelt sett har stått sterkt i Høyre er imidlertid utelukket: «I motsetning til hva Arbeiderpartiet vil ha dere til å tro, så innebærer ikke vår politikk noen storstilt privatisering av helsetjenestene […] Ingen eksisterende kommunale sykehjem skal gjøres om til private sykehjem den neste fireårsperioden».

At listetopper i Høyres advarer mot snikprivatisering og økte klasseskiller, og dessuten går til valg på at de ikke ønsker å privatisere sykehjemmene, sier noe interessant om Høyres posisjon inn mot årets kommune- og fylkestingsvalg. Du trenger ikke å ha fulgt spesielt nøye med for å ha fått med deg at Høyre ligger godt an. En analyse viser at hele 40 av landets 50 største kommuner vil gå inn i 2024 med blått styre.

Høyres suksessoppskrift har vært å framstille seg som et forutsigbart styringsparti, og å spille på folks ønske om å stabilitet i det mange opplever som utrygge tider. Selv høyresidens egne kommentatorer innrømmer at det antageligvis ikke er Høyres partiprogram som får folk til å strømme til partiet. I en analyse av kommune- og fylkestingsvalget skriver Minervas journalist Henrik Heitman at «det er vanskelig å forklare Høyres voldsomme oppgang på meningsmålingene de siste årene fra et politisk perspektiv».

Denne strategien har bidratt til å gjøre Høyre til Norges klart største parti. Samtidig gjør den det også uklart hvilket politisk mandat høstens resultat egentlig vil gi dem. Om noe har Høyres representanter gjerne forsøkt å minimere forskjellen mellom seg selv og sine politiske motstandere på motsatt fløy. Et godt eksempel er når Oslos ordførerkandidat Eirik Lae Solberg anklager Raymond Johansen for å drive med «skremselspropaganda» når han advarer mot at Høyre vil privatisere i Oslo. På partiets hjemmesider beskrives det som en «myte» at partiet ønsker å privatisere så mye som mulig. I pamfletten Alle gode krefter i bruk skriver Høyre til og med at partiets velferdspolitikk har som formål å «utvikle den norske velferdsmodellen videre, ikke avvikle den ved å fase ut private aktører». Med andre ord: Høyre vil videreføre et system som fungerer, mens venstresiden vil tukle med den av politiske årsaker.

Samtidig som at denne strategien åpenbart gir resultater, stiller den også spørsmålet om hva slags parti Høyre ønsker å være. Tittelen på denne kronikken er hentet fra en tekst Torbjørn Røe Isaksen skreiv i 2012. Der stilte Isaksen, som da satt på Stortinget for Høyre, et enkelt spørsmål: Hva vil vi gjøre med makten hvis vi får den? Isaksens poeng var at det ikke er et politisk mål i seg selv å bare komme i posisjon. Man må også bruke denne posisjonen for å forandre samfunnet i den retningen man ønsker.

Isaksens spørsmål er like aktuelt i dag som det var i 2012. Dersom Høyre får makt ved å advare om klasseskiller og snikprivatisering, hva skal de i så fall bruke denne makten til? Er prisen for Høyres suksess at partiet må tone ned sin egen politikk, og forplikte seg til å forsvare en sosialdemokratisk modell som de historisk sett har vært i opposisjon til?

Uansett hvordan man stiller seg til disse spørsmålene, bør det være et tankekors om at Høyres suksessoppskrift i så stor grad ser ut til å være basert på en avpolitisering av partiets egne posisjoner. Valget mellom høyre- og venstresiden burde ikke være et valg mellom styringsalternativer, men mellom ulike visjoner for hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Det er en uheldig utvikling dersom politiske valg utvikler seg til en konkurranse i hvem som kan administrere samfunnet mest mulig stabilt. Resultatet blir i så fall et mer blodfattig politisk landskap, og en tilsløring av de reelle interessekonfliktene som de ulike partiene representerer.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.