Marit Reitan Prorektor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett lagt opp til at 200 mastergradsstudenter fra lavinntektsland, hovedsakelig sør for Sahara, skal kunne få stipend for å studere i Norge. Det er en bra begynnelse, men det er ikke nok.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Mangfoldet har blitt mindre ved universitetene. Mange studenter fra land utenfor EU og EØS uteblir etter at regjeringen i høst innførte studieavgift for utenlandsstudenter utenfor EU og EØS. For studenter fra lavinntektsland er det et kjempeproblem. Skal Norge være en troverdig partner for bærekraftig, global utvikling, må vi yte mer, og til flere.

Hoveddelen av NTNUs internasjonale masterstudenter kommer fra land utenfor Europa. Et stort antall studenter fra land i Sør-Amerika, Afrika og Asia har tatt full mastergrad hos oss. Bare i Afrika har NTNU mer enn 2500 såkalte alumner, personer som har studert ved vårt universitet.

Hvis disse studentene måtte ha betalt skolepenger, ville dette tallet vært mye lavere. Langt færre ville ha kunnet returnere til sine hjemland med kompetanse til å drive bærekraftig utvikling og samfunnsbygging.

Mange studenter og land vil tape stort på ikke å kunne høste kunnskap ved NTNU og andre universiteter i Norge. Det er ikke bærekraftig for dem, og heller ikke for oss. Dette påvirker utdanningstilbudet vårt. Viktige og etterspurte studieprogram som har eksistert i mange år, risikerer å bli marginalisert og i verste fall forsvinne.

Gratis utdanning for studenter utenfor EU og EØS har vært vel anvendt bistand. Men det har hatt betydning langt utover bistandsperspektivet. Å ha studenter fra mange land er viktig for å fremme forståelse. Det gir mer mangfold som både internasjonale og nasjonale studenter høster frukter av. Det bedrer kvaliteten på utdannelsen, og det er positivt for læringsmiljøet.

Utdanning av internasjonale studenter er viktig for norsk nærings- og arbeidsliv. Tilgang på internasjonal kompetanse og den nettverksbyggingen som skjer på tvers av land og kontinenter, er uvurderlig. Det har på alle måter vært en vinn-vinn-situasjon.

Det bør det fortsatt kunne være.

Framtidige, og forhåpentligvis snarlige stipendordninger bør være langsiktige. Stipendordningene bør komme i tillegg til finansieringsordninger som ivaretar muligheter for langvarig samarbeid om utdanning med institusjoner i land i det globale sør. Fram til i dag har vi hatt det som kalles Norpart-programmet. Det har vært et viktig virkemiddel for et slikt samarbeid. Det programmet avsluttes nå. Det samme skjer med Eurasia-programmet, som er finansiert av Utenriksdepartementet.

Ved NTNU er vi bekymret for dette.

Flere og bredere stipendordninger og tilstrekkelig finansiering vil bidra til å opprettholde og utvikle internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid og samtidig bidra til mer mangfold ved norske universiteter.

Vi må strekke oss lenger for å hjelpe mennesker utenfor vårt eget kontinent med å skaffe seg kunnskap vi alle har behov for. Derfor må vi få til noe mer enn det regjeringen legger opp til.

Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? / Facebook