Jeg begynner med et sitat fra nyttårstalen til statsministeren:
« … Barn og unge skal leve lengst i landet vårt, de er vår fremtid og dem må vi ta på alvor.»
Jonas Gahr Støre fortsatte så med å prate om klimaendringer og hvordan de så langt har gått fortere enn klimahandlinger. Hver eneste ungdom som bryr seg tror jeg kan kjenne seg igjen i dette.
For barn og unge så gjelder ikke dette bare klima- og miljøspørsmål, dette gjelder alle saker som angår oss. Vi unge har en interesse i at ting skal vare i 100 år til, det har ikke nødvendigvis våre foreldre eller besteforeldre, de som styrer staten og næringslivet nå. Vi har en interesse i at det skal finnes en bedre verden for våre barn når den tid kommer, akkurat som våre foreldre tenkte på 80- og 90-tallet. Klimaendringene truer ikke bare våre barns fremtid, men selve livsgrunnlaget vårt her i dag. Vi ser at matproduksjonen er den sektoren som rammes hardest og vi i Norge er ikke de med mulighet til å forsyne oss selv hvis vi ikke kan importere like mye fra omverdenen. Den norske bonden har ikke midla til å forsyne Norge slik situasjonen er i dag.
Likevel vil ikke politikerne lytte til oss i de sakene som gjør litt vondt å snakke om. De sakene som faktisk har noe å si for vår fremtid. Det hjelper ikke at vi engasjerer oss i de sakene, for det eneste vi blir møtt med er for eksempel at «vi tar det til etterretning» eller «det er alltid flott at ungdommen kommer hit og ytrer meningen sin», gjerne med en liten antydning til «du aner ikke hva du snakker om». Rett etterpå står de gjerne og sier at de skal lytte til de som har skoa på. Hvor de tilsynelatende har glemt at de som har skoa på nettopp har stått og sagt det motsatte av det de vedtar. Innføringen av fritt skolevalg i Trøndelag er et prima eksempel på nettopp dette.
Kan vi vinne klimakampen?
I klimasaker på nasjonalt nivå er dette enda lettere for beslutningstakere, fordi der har vi unge en forsvinnende liten stemme. Dermed blir nytenkende og innovative klimatiltak lagt til side fordi det er ingen som kjemper for de. Min oppfatning er at i en tid som denne kan vi ikke la være å slippe til alle gode krefter. Enten det er atomkraft, eller mer gjenbruk i industrien og byggenæringen, vern av all naturskog, bedring av kollektivtilbudet osv.
Vi ser at når ungdom får muligheten til å diskutere disse spørsmålene og spille inn forslag til både nasjonale og lokale politikere så gjør vi det. For kort tid siden, den 12. februar ble det andre toppmøtet for barn og unge i historien arrangert av kommunesektorens organisasjon. Alle tiltakene jeg nevnte ovenfor er tiltak jeg har hentet fra vedtakene som ble gjort der. Dette viser at vi ikke bare er en gjeng med sutrende tenåringer, vi bryr oss faktisk og vi vil veldig gjerne bidra med tiltak til å møte utfordringene vi alle står ovenfor. Derfor burde alle politikere være for ungdomsstemmen, det er altså snakk om en femtedel av befolkningen som ikke får vært med å si sin mening.
Olje er utdatert, verden elsker kjernekraft
Og tro meg, mange av de har sterke meninger om det de brenner for, enten det er klima, jordbruk eller idrett så bryr de seg enormt om det som står de nært. Vi ungdom blir ikke lyttet til nok. Samtidig, når vi først blir lyttet til, så må det også føre til konkrete vedtak ute i kommunene.
Skal vi klare å nå klimamålene må hele befolkningen få bidra, ikke bare de over 18.
Les også: Adresseavisen og NTNU inviterer til Ungdommens klimatoppmøte 13. mars: Kan vi vinne klimakampen?
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!