Min valgkampsak

Det er ein varm kveld på Møllenberg. Eg går ut på verandaen vår, eg vil nyte den siste rest av sommar. Lyden av vorspiel og elleville brunstrop frå studentane slår imot meg.

Eg sukkar og går inn igjen. Lysta til å ligge i ei hengekøye og sjå opp i trea forsvann visst.

Slik er alle varme kveldar på Møllenberg. Dette veks ungane våre opp med. Feststøy, fulle studentar på veg til togaparty, og ølboksar langs gatehjørna. Eg spør meg sjølv, igjen: Kvifor bur me her?

Mange seier: «Du kan jo bare fløtt.»

Og det er sant. Æ kan jo bare fløtt.

Det er ingen som tvingar oss til å bu her.

Men så er det dei hyggelege, ujålete naboane, da. Den korte vegen til skule og barnehage. Nærleik til butikk, jobb, by. Ungar som smett ut frå husa på varme dagar. Den uformelle praten på gata. Bilvegen som blir til akebakke for heile nabolaget om vinteren.

Nei. Me bur jo i Bakkebygrenda. Me kan ikkje flytte frå dette.

Og så har det blitt betre. Alle snakkar om det. Ei endring har skjedd. Festane sluttar tidlegare enn før. Det er nokon som held nokon i nakkeskinnet. Og det er bra. All ære til dei som held i nakkeskinna.

Men éin ting gjer meg endå betenkt. For det er noko eg fryktar, og dess mindre eg les om Møllenberg i avisene, dess meir fryktar eg det.

Eg fryktar gardeigarar som går stille i dørene og held studentane på matta. Kanskje har dei eit håp om at protestane frå Møllenberg skal stilne, at politikarane skal gløyme. For dersom det bare er stille nok, kan vel ein stakkar eigedomsinvestor halde på som før? Då kan nye oppkjøp gjennomførast, og bygard for bygard leggjast til i porteføljen.

Derfor spør eg: Kor er vedtektene som skal hindre at bydelen glir inn i vidare hyblifisering? Kor er dei store grepa som skal hindre at Bakkebygrenda forsvinn?

Det partiet som kan gje meg eit svar på dette, får stemma mi i valet.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!